Hva gjør vi med den irriterende moralen? Det sekulære samfunnets flytende moral skaper hodebry (og ofre)

Author picture

tirsdag 13. november 2018

Samfunn

Synd og ondskap er i stor grad teologiske enheter som et sekularisert samfunn har problemer med å forholde seg til. Gud, godt og ondt, rett og galt, og menneskenaturens iboende svakhet og korrupte sjel er ikke en bevisst virkelighet for mange i vår kultur. Det er derimot en ganske så allmenn erfaring de fleste gjør seg gjennom livet

I en nylig utgitt studie av unge menn som er dømt for voldtekt, vises det til at de ikke skjønner at det de gjorde var et overgrep. Det kan sies mye om dette og sannsynligvis spiller mange faktorer inn som leder et ungt menneske til å kunne utføre overgrep og selv ikke forstå at det var nettopp et overgrep. Men en ting som vi vet spiller inn er at man ikke forstår grensene i det hele tatt, nettopp fordi det i bunn og grunn ikke er noen objektiv grense, kun relative, flytende grenser.

I en kommentar til NRK siteres en av forskerne, Anita Berg, på følgende: Man kan undre seg om undervisninga bør endres slik at den er i tråd med samfunnet ungdommene er en del av. Ut fra det ungdommene her har sagt, kan det tyde på at det er forbedringspotensialer i skoleverket. Det er altså skolen som må bli bedre. Men hva kan ligge bak en slik antagelse? Hva får en velutdannet, reflektert forsker til å komme med en slik konklusjon?

For det første forteller det oss at man ikke har noe dypere forståelse av konseptet synd - man anser kunnskap og forståelse av grenser er problemet. Nå sår jeg ikke tvil om at også dette er en del av problemet; grensesetting og forståelse av dette er også uhyre viktig. Men, og det er et stort men her, problemet i bunnen ikke manglende kunnskap.

Problemet er synden i oss.

Dette er hva jeg mener med det. Synd og ondskap er i stor grad teologiske enheter som et sekularisert samfunn har problemer med å forholde seg til. Gud, godt og ondt, rett og galt, og menneskenaturens iboende svakhet og korrupte sjel er ikke en bevisst virkelighet for mange i vår kultur. Det er derimot en ganske så allmenn erfaring de fleste gjør seg gjennom livet, at ondskap finnes og rammer oss til tider. Man blir således nødt til å komme opp med forklaringsmodeller av realiteten av noe vi forsøker å fornekte i vår samtaler og debatter, men vet allikevel er virkelig.

Men for den kristne vet vi at synd er en realitet. Det er noe som er iboende i oss, et brudd i det gode Gud skapte som påvirker alt vi tenker og gjør. Det er som dråpen med konditorfarge i vannet. Det er kanskje bare en dråpe, men det vises igjen i vannet og det er ikke lenger klart, rent og godt. Og denne synden forblir ikke kun i oss, den kommer stadig til syne i det vi sier og gjør. Jesus snakker dette i bergprekenen da han slår fast at frukten henger uløselig knyttet sammen med treet. Du forandrer ikke på frukten ved å behandle treet som noe annet enn det er.

Du trenger et helt nytt tre om du vil ha en annen frukt.

For det andre så har man ikke skjønt hva som former et menneskes verdier og indre moralske kompass. Jeg forundres og provoseres stadig over at debatten omkring moral og grensesetting ofte begrenses til å gjelde hva skolen gjør og underviser. Men noe alle som har hatt samfunnsfag i nettopp skolen har lært, så er det at man har noe som heter primær- og sekundærsosialisering. Som begrepet antyder så den ene typen sosialisering, altså oppdragelse og forming av et menneske, primær, den andre delen er sekundær, altså ikke like grunnleggende og viktig. Primær skjer de første årene i hjemmet, i hovedsak i samspillet mellom barnet og mor, så far, dernest søsken. Denne sirkelen utvides så i årene som følger med barnehage, venner etc. Men det er foreldre og familie som er den viktigste og setter de dypeste spor. Og det man lærer seg i de tidlige årene hjemme, blir til livslang læring. Det betyr ikke at man ikke kan lære om man for eksempel har opplevd omsorgssvikt eller har mistet sine foreldre.

Men sekundærsosialiseringen i sin natur kan aldri bli like sterkt normdannende som primærsosialiseringen.

Så hvorfor snakkes det alltid om sekundærområdet? Hvorfor tør vi ikke snakke om den mest grunnleggende industrien for oppdragelse til å bli skikkelige folk, så vi kan få et tryggere og bedre samfunn, nemlig familien?

Som kristne går vi til Bibelen for vårt livssyn. Helt fra begynnelsen lærer den oss om hvordan byggekloss nummer en i samfunnet er familien. Den lærer også om hvordan når familien bryter sammen så bryter samfunnet sammen. Som kristne kan vi ikke akseptere at moralske spørsmål blir redusert til et spørsmål om vil eller ikke vil. Vi er skapt av en Gud som har bundet vår skjebne til moralske lover og grenser. Brudd på disse fører uten unntak til negative konsekvenser for enkeltpersoner og samfunnet, både på kort og lengre sikt. Det er et ubestridelig faktum at vi i stor grad preges av vår oppvekst. Gutter får ofte sin identitet fra far, mens jenter får det fra sin mor. Når vi har en generasjon som vokser opp med en kultur hvor voksne ikke vil være voksne, hvor det tradisjonelle kjønnsbildet utfordres, da er det ikke rart at vi også opplever en krise hva angår respekten for kropp og grenser.

Gutter lærer at når ting blir tøft, så stikker mannen av; jenter lærer at de må ha alle pupper og lår i rette størrelsen og på rett breddegrad for å vinne mannen over. Vår kultur lærer våre unge at de handler om å få mest mulig ut av livet, ikke gi mest mulig. Det handler om å smi mens jernet er varmt, ha de største opplevelsene, ikke kaste vekk livet, men gripe dagen og jage etter lykken. Derfor, om graviditeten kommer ubeleilig, så kan du ta abort. Om en ny drømmedame eller drømmemann dukker opp, så må det du ha ofres for størst av alt er kjærligheten, ikke sant?

Er det rart unge sliter?

Hva om kjæresten ikke er drømmedama? Hva om jeg ikke er god nok og hun dumper meg? Hva om jeg ikke får gode nok karakterer og derfor misser muligheten på en god karriere? Hva om mine venner tenker jeg er en taper? Hva om de oppdager at jeg faktisk ikke er så perfekt som jeg framstiller meg selv i sosiale medier?

Fordi vi har forkastet Gud, så har vi overgitt våre unge til å la verden fortelle dem hva som er deres verdi. Vi har byttet ut en religion, kristendommen, med en annen, humanismen og sekularismen. Mens kristendommens budskap var, og er, at det er En som elsker deg uansett dine feil og mangler, så er verdens budskap at du må prestere og lykkes for å være verdt noe.

Hva har dette med overgrep og voldtekt å gjøre? Jo, det er frukter som kommer fra samme treet. Det er frukten av et tre som setter mennesket selv, individet, i sentrum. Hvor din egen lykke og tilfredshet er det viktigste, ikke det andre menneskets verdi.

Derfor er Bibelens bud så vanvittig radikalt, samtidig som det er vår eneste utvei:

Å elske Gud med alt vi er, og vår neste som oss selv.

Og for det, trenger vi en Frelser.