Humanisme i felt og folk
Som Dagens redaktør har fått med seg (12.8) er jeg kritisk til at Human-Etisk Forbund nå skal sertifisere egne «feltlivssynshumanister». Mine innvendinger er presentert i en kommentar på fritanke.no. Men Vebjørn Selbekks leder inneholder noen feil, som det er viktig å få rettet opp.
Det er ikke Human-Etisk Forbund (HEF) som ønsket denne ordningen, det varForsvaret ved feltprestkorpset.
HEF ønsket heller en livssynsnøytral ordning, det vil si at de som tjenestegjør i Forsvaret skal få åndelig og sosial støtte av personell som er egnet til dette, uten at de representerer spesifikke livssyn.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De som i dag tjenestegjør som feltprester ville sikkert være godt egnet til å fylle slike stillinger, men også humanetikere eller folk med annen livssynsbakgrunn. HEF har ikke noe i mot at for eksempel kristne rekrutter får utøve sitt livssyn i tjenesten – men Forsvaret som institusjon bør ikke favorisere enkeltelivssyn framfor andre. Heller ikke det humanetiske og muslimske livssyn – som nå får særbehandling sammen med kristendommen.
Det kritikkverdige, slik jeg ser det, var at HEF i denne saken valgte feil: De gikk med på Forsvarets ønske om å stille som leverandører av sertifiserte humanister. Vår forening burde heller, mener jeg, stått på vårt viktige primærstandpunkt.
I kjølvannet av Stålsettutvalgets rapport om det livssynsåpne samfunn er vi nå ved et veiskille: Skal vi fortsette utviklingen i retning av en livssynsnøytral offentlighet – hvor alle mennesker kan likebehandles samtidig som de får utfolde seg i sitt personlige livssyn?
Eller skal vi framelske en framskutt plass for religioner og livssyn i offentligheten, hvor det vil bli mer synlig det som skiller oss enn det som forener oss som mennesker. Og hvor den som roper høyest eller er mest mannsterk kan vinne fram?
Jeg ønsker den første løsningen – selv omsekulariseringen av Norge fort kan flytte hegemoniet til oss gudløse.
Selbekk omtaler det som «plagiering», at HEF har utarbeidet livsløpsseremonier for navnefest, konfirmasjon, vigsel og gravferd. Det er litt tendensiøst, men kanskje er det noe i det. For meg som humanetiker er det imidlertid uproblematisk. Noe av det gjeve ved humanetikken er at gode idéer ikke lukter. Dersom det er noe hos kristendommen – eller islam, eller jødedommen for den saks skyld – som funker, da har jeg ingen barrierer mot å plagiere det. Det er fint å ha et slikt livssyn, fritt for dogmer som står i veien for oppdatering og utvikling og uhemmet stjeling av det som er bra.
Jeg er litt bekymret for atHEF skal utvikle et slags «presteskap» av humanismeeksperter. Men jeg vil oppfordre også de kristne til å reflektere over dette:
Er det riktig, at dere som tenkende, selvstendige individer skal la deres livssyn styres av prester og andre øvrighetspersoner?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvorfor er biskopene bedre rustet enn dere selv er, til å avgjøre hva som er rett og galt – med utgangspunkt i den religionen dere alle deler?
Har Gud skapt menneskene like – men prestene litt likere enn andre?
Jeg kan ikke mye religionshistorie, men mener at det også i norsk kristenhet er en tradisjon for skepsis mot de geistliges enevelde.
