Fred i vår tid? I have a dream

Author picture

mandag 19. november 2018

Samfunn

Han som har begynt en god gjerning - skal fullføre den inntil Jesu Kristi dag.

Bakgrunn:

Det er i disse dager snart 10 år siden jeg erfarte en av mitt livs dypeste hendelser. Det er også snart 7 år siden jeg i en felles bønnesetting så Guds lys sideveis på litt avstand foran meg (som om ut av en lyskanon), deretter vendtes strålen direkte inn mot mitt eget hjerte. Det var ikke truende eller farlig, og jeg satt kanskje en halvtime i erfaringen. Som en tydelig metafysisk erfaring, som en hildring/dirring, men ikke biologisk direkte. Det var helga før valget i Egypt senhøsten 2011, og ca etpar uker senere var det på nyhetene om at verden hadde passert 7 milliarder mennesker. Det var mye som skjedde på den internasjonale arenaen, og det var ei endringstid i mitt eget liv.

I september samme året hadde jeg hatt en annen markant erfaring av et sjeldent gudsnærvsær, men egentlig hadde jeg opplevd årene fra 2008 som mer “intensive” i så måte enn tidligere år. Parallelt også med intensitet i storpolitikken på verdensarenaen. Jeg har alltid hatt et internasjonalt perspektiv i livet mitt. Bodd sammen med ulike mennesker, kulturelt og hudfarge; også i mitt eget hjem. Jeg har havnet i en prosess som jeg har vært innforstått med og samspilt i tro med Vårherre så langt jeg har sett og vært i stand til å se. “I tykt og tynt”.

Etterhvert begynte jeg å skrive. Også det utfra et innspill gitt i bønneatmosfære og via en annen. Og jeg tenkte, ja kanskje det var en god ide.

Og jeg havnet i den situasjon at jeg valgte å selge leiligheten min for å frigjøre midler i en gitt situasjon - en slags tvangssituasjon samt for å følge det jeg hadde kunnskap & tro for. Mye kunne vært sagt. Jeg endte med å flytte på landet i markagrensen. Kultivering av naturhage og udyrket nærområde. Bortbæring av nedfallsskog og råtne trær eller andre stikkende ubehagelige vekster. Jevnet ut humper, fylte igjen huller, lage uteplass. Snekret bokhyller og andre hyller. Levde i natur og i et på mange måter “basalt” hus der jeg selv måtte og kunne innrede slik jeg så best. På et eller annet tidspunkt fikk jeg fra en annen et ord om “Deborah”. Og jeg kjente at ja, jeg satt på et vis under et tre og studerte, og morrakaffen ble gjerne inntatt på bakkekammen med utsikt over bekken som sildret nedi dalsøkket. Og jeg fikk innspill om å lære meg hebraisk - noe som endte med to tilfeldigheter samtidig, der jeg fikk inn grammatikk og bibelsk konseptforståelse. Nok til at det åpnet en ny verden for meg. “Kjøttmat og grønnsaker, ris og honning”. Og det var spennende.

Jeg begynte å tegne den teologien jeg leste og studerte. Systematisere. Og da jeg ved en anledning kom til det jødiske museum, traff det meg i magen så jeg nesten begynte å gråte. Fra å tenke lineært hadde jeg begynt å tegne og strukture i sirkler og sykluser; uten å ha sett det tilsvarende. På museet gjenkjente noe av jeg det jeg hadde blitt inspirert til. Det var på en måte som å komme hjem.

Og jeg levde i en 15 måneders studie- og livspuls; pluss også senere, der jeg så og leste teologi. Fra alle mulige kilder og vinkler. Der jeg kjente på å leve gjennom de ulike høytider, med tider og symboler. I noen grad sammen med andre, i noen grad alene. Det var en vandring hele veien i en fortløpende inspirasjon, med alt fra å gjennomføre påskemåltidet med lammestek m/tilbehør i påsketiden samt stå innfor Gud ferdig pyntet i kjole på Rosh Hashana og ikke vite hva kvelden skulle fylles med: og der jeg idet jeg med gitaren klar spurte hva nå - og sangen “Kron Ham Allheims Drott” eksploderte i mitt indre og med jubel. På kroningsdagen for de gamle kongene i Israel.

Jeg visste fra start bare bruddstykker eller teorier, underveis skritt for skritt ble det levende og mitt eget. Forunderlige tider. “Satt til side”, på et vis, for en hensikt - iallfall kjente jeg det slik. Med en livspuls og med varme vinder, tanker og forståelse som vokste og vokste og kjentes som skatter av gull og røkelse. På en måte også myrra - etterhvert.

Så delte jeg noe av det jeg hadde funnet, og dagen etterpå i en regulær setting var det en som ba om veien fremover og jeg så et annet landskap innvendig - at jeg så foran meg jernbaneskinnene/kjørte inn i Auswitch. “Arbeit macht frei”, stod på det karakteristiske skiltet. Og jeg så en utgang, en kanskje 1/5 dels strekning før jeg så et hus med en hage. Som klassisk en havnehage med fred og ro, landlig idyll. Hva var dette? Neste dag hadde jeg en planlagt legetime og kom inn i det som i sum har blitt den mest underlige prosess jeg kan beskrive, og som har “endt opp med en arbeids- og isolasjonsleir” og den mest utenkelige vei jeg ikke kunne sett for meg. Noe har jeg omtalt før. Underveis har det vært stunder av Gudsnærvær og innspill av uvanlig karakter fra andre. Blant annet en som tre ganger på rad morgen,kveld,morgen hadde fått et situasjonsbilde med meg involvert. Der hun hadde sett en lysende skikkelse ved senga mi og der denne strøk med en kjærlig fars- og morshånd over panna. Da jeg fikk den, hadde jeg gått igjennom en uke der jeg virkelig spurte Gud inn på klingen i situasjonen, fikk svar og var ute av det. Så det var mer et “javel”, i undring da den andres erfaring ble sendt på sms. Parallelt med krigstider nasjonalt og internasjonalt på ulike måter.

Hva det enn var, var disse årene noe jeg selv var delaktig i, samt det var en rekke initiativer som jeg opplevde uvanlig tydelig fra Gud og som førte til en del valg jeg kanskje ellers ikke ville gjort. Fordi jeg har vandret mange veier med Vårherre tidligere, var det likevel en trygg vei samtidig som ukjent terreng og etterhvert særdeles ulendt terreng. Samtidighet med egne krevende prosesser og det som foregikk på verdensarenaen og som opptok meg.

Ved en annen anledning var det en predikant med profetisk utrustning som bl.a tråkket meg på bena og sa: “Du skal kjenne at du har sko på føttene”. Og alle veier i det tilsammen brede judeokristne landskapet ble etterhvert utrolig interessante for meg. Men også ellers. Og jeg visste gjennom runde på runde at Gud er tilstede og gjør noe i livet mitt. Og gang på gang så jeg at “de gamle koordinatene” med torah/bibeltekster var samtidig relevante i mitt liv. Sett/ forstått oftest i etterkant - Det kjentes ut som at Gud hadde plassert meg inn i en erfaring av gammel teologi og historie og samtidig viste meg at det var tidsrelevant for meg samt for mange politisk viktige hendelser på verdensarenaen. Og det har kjentes som å leve midt oppi en profetisk historisk viktig tidsfase.

Og jeg har begynt å skrive. Etterhvert som jeg lærte. Midt i mine egne ekstremt krevende prosesser og vandringer der jeg har opplevd “krigen” på nært hold på ulike vis. Presset til det ytterste. Dog med ei forankring i Gud hele veien. I krigsfaser i Libya, omveltinger i Egypt, Syria og på Gasa. Samt alle mulige terrorangrep; i Europa, Paris, Brussel i Boston, i Norge. På symbolsteder eller symboltider. Viktige hendelser. Og verden har levd - mange av oss - i en følelse av krig. Kanskje på andre måter enn de to første verdenskrigene siste 100 år, men dog umiskjennelig deltakelse i trykkbølgene politisk og på alle vis blant motpartens krigere.

En sommer havnet jeg på retur - uten at det var fokusert på/planlagt direkte -nærmest hele pilegrimsleia langs Vestlandet. De offisielle stedene for kirka. Og senere det stedet hvor min mors drøm om skyen/himmel tok plass; i sum betydning Paktsord+Ånd+Himmel.

Det har vært noen høyst uvanlige år. Gjennomlevelse av språk, historie, teologi og høytider innfor Gud. Reiser fra tidligere år i livet til Mellom og SørEuropa, MidtØsten - Israel/ Kairo, SørAfrika, Australia, Kola og nå relativt nylig i USA i forbindelse med å søke forbønn for skader i rygg. Tilknyttet pinsebevegelsens jubileum fra Azusastreet. -Stallen hvor Gud på tidlig 1900-tallet sendte et uvanlig nærvær og åndsfylte over mennesker, til tegn, under og helbredelser. Med åndelig metafysisk ild rapportert som sett fra utsiden og tilkalt brannvesen for. Ekstreme mirakler. Og jeg kjente at jeg trengte det for ryggen, samt jeg tenkte det var historisk interessant å erfare. Omtalt som mellom 70-100.000 mennesker samlet. Jeg var registert offentlig som forfatter/oversetter i ca 3 timer før den første av 4+1 skader 10.4.2015 skjedde. En merkverdig tid i sum. Nesten som å bryte håndbak og være i ulike kampfaser; offensivt eller under stort press. Planer kullkastet, planer måttet endre.


Kriger, faser med oppbygging og fred. Jeg satt i Oslo på Vestbanen og “deltok” i det ved siden av Rådhuset - dengang EU fikk Nobels fredspris. Jeg var i SørAfrika da de i datiden kjempet for å løse striden og urett mellom ulike grupper i samfunnet. Jeg traff allverdens folk i M-Ø. Jeg møtte en jødisk kvinne i Australia på tur til Europa for å oppsøke sine røtter. Jeg traff en tysk forretningskvinne som inviterte/gjerne så at hun fikk en makker på en guidet tur i det indre av Australia; også aborginerelatert. To turer gitt spesifikt i hendene. Om jeg har skrevet og folk kanskje både har fått gnagsår i ørene og har undret seg over om jeg er både halv- eller helgal; en særing med en skrue løs eller sånt - hva vet jeg; det kan nok om så er være forståelig. Det har vært noen eksepsjonelle år. Om jeg har vært “tydelig” noen ganger, har det ikke vært med ond hensikt; noen ganger i frustrasjon og sinne, noen ganger i ønske om å formidle noe om det jeg har sett som jeg tror kan være viktig og riktig.

Ved en anledning - noen mnd. etter dengang jeg opplevde at hjertet mitt ble dyppet i Guds elv, erfarte jeg at Gud ba meg vitne offentlig. Det kjentes blandet ut fordi det handlet om personlige ting og jeg ba Gud at da måtte Han bekrefte det helt tydelig. Jeg fikk ordet fra Jes.61.1-2. Deretter ringte en annen innen etpar timer og ba om ekstra møte samme dag og vi møttes innfor forberedelse av et offentlig møte/helg. Hvilket ord hadde hun fått i sin stille stund?: Lukas 4.18-19. Akkurat samme ordet - jeg fra GT hun fra NT. Ordene lest opp av Jesus. Ordene assosiert med Palmesøndag og Yom Kippur. Ord også senere gitt av DHÅ til en som innledet nettopp en søndag på en Yom Kippur. Uten å vite de koblingene til GT som jeg kjente til. Og jeg ble glad - Gud leder og kan lede om vi vet eller ei; og handler både med sitt første folk jødene og vi som kaller oss med Hans Sønns navn Jesus. Guds personifisere frelse. Det levendegjorte Ordet. Da jeg kom hit jeg nå bor, ble det visualisert som at stod i hagen min en rotstubb, med en lang rotutstikker på overflata og med et ungt friskt skudd som vokste opp, litt lenger borte fra stammen. Først kuttet jeg det. Det passet ikke inn. Etterpå koblet jeg symbolikken. MenneskeSønnen omtalt også i Enoks bok, i de gamle jødiske skrifter. Han som skulle komme. Jeg hadde akkurat fått noe kunnskap tildels via en annen om den boka. Og jeg gjenkjente det som noen i gammel tid kanskje kjente til, men ikke forstod - eller ikke anerkjente angående Jesus som en sannsynlig oppfyllelse.

Og jeg erfarte underveis hvordan de skriftene jeg fant på nettet om skriftsteder lest i synagoger, rett og slett hadde utelatt sentrale passasjer; jeg mener å huske det var de fra Jes. 53.1.ff og Jeg 9.1-7. Passasjer som handler om et barn, en sønn og herredømmet lagt på hans skulder. Underfull rådgiver, veldig Gud. Og en lidelse, en avvisning, en sønn som ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred og ved hans sår har vi fått legedom. Og sant og si har jeg tenkt underveis disse siste årene: Jeg ble såret PGA - til slutt - overtredelser, knust over andres misgjerninger. Osv. Og har vandret min prosess der jeg tilslutt har erfart balansen mellom lov, rett og dom. Gud som Far og Jesus som Venn og stedfortredende for menneskehetens synder. Og alle veier, svinger og daler, høye berg og farefulle stryk osv. osv.


Forespørsel og forslag:

Jeg vet det er i overkant frimodig å be kirkeskipet dreie på noe av kursen og retningen. Jeg vet jeg ber om noe jeg i meg selv ikke skulle kunne forvente, og ei heller ville hatt behov for - en endring i kirkens tradisjoner. Noe av fokus, noe angående tider. At avstanden mellom Guds førstefødte nasjonale sønn jødene og verden forøvrig kunne leges. At spenningene som en gang naturlig ble der; var han eller var han ikke, den lovede Messias, - kunne leges?

Dagens samfunn der vi mer enn noen gang kan synes å ha mye til felles med den tiden da Jesus kom 1.gang. Hadde han rett til å anvende loven og gudsforståelsen basert på grunnprinsipper og hvordan, kunne han og hans disipler spise kornet på sabbaten m.m., kunne han tillate seg å vekke opp Lasarus uten konsekvenser som hadde potensiale til å ryste hele det daværende forsamlingsslivet? - Implisitt makt over døden. Kunne han ha rett til å tilgi synd - som var Guds ansvar/dom. Kunne han blande seg inn i lov og dom; hva mente han om kvinner(og menn) og ekteskapsbrudd. Hvordan kunne han tillate seg å be en samaritansk kvinne å gi seg vann. En uren kvinne. En av de som var utenfor det gode selskap. Lavkaste. Vann var ikke å spøke med. Ei heller kar og urene bærere av disse.

Senere kjenner vi drømmen tilknyttet Kornelius hus der Gud ved å sende duken fra himmelen med “alle markens urene dyr” som nå skulle ansees rene, endret historien totalt. Dvs dramaet i Jerusalem og på Golgata hadde gjort noe i det himmelske angående pakter, makter og myndigheter. Engler og krefter. Rettigheter og plikter. Plutselig var bordene vendt. Gud hadde utvidet sitt påbegynte verk og jfr. Ef.1 ff gjort et verk i å sammenfatte himmel og jord og opprette direktelink ved Ånden. Engelen hadde ikke samme avgjørende rolle for kommunikasjon. Mennesker kunne ved å løfte sitt blikk på den korsfestede slangen/ jfr. kobberslangen i ørken, få tilgang på alt det som lå i århundrers pakter og avtaler. Ved hjertets tilknytning. Ved å tilknytte seg til det som fra dyr til menneske ble overført og gjort gyldig og gjeldene - fra dyrelam til menneskelam. “Samme” pakt men “gjort ny” ved at et menneske, en Adam gikk inn og godtgjorde offer og soning for den synd den 1.Adam hadde gjort. Svik? Skapelsen forløst. Himmelen åpnet og den første frukt av bygghøsten ble høstet inn sammen med Jesus. Noen stod opp samtidig med Ham. Han som sa til Maria - kvinnen fikk møte ham ved morgengry: “Rør meg ikke; jeg er ennå ikke herliggjort. Som Jonategnet oppfylte Han det profeterte ordet. Deretter fortelles det at han dro opp til Faderen og er Hans høyre Hånd som er makt og myndighet til å dømme levende og døde. “Meg er gitt all makt, gå derfor ut og forkynn”.. Forbildene gitt spesifikt for å synliggjøre og forberede at han skulle komme, ble ikke lenger nødvendig å følge. Ikke lenger “under loven” - f.eks seremonilovene. Ei heller under omskjærelsespakten - jfr. hjertet nå var det som skulle bli omskåret. Viljen. Men fortsatt i tråd med den generelt utformede 10-budspakten. De tavlene - stentavler eller hjertets tavler, stenhjerter eller kjøtthjerter. Noen levde med Gud i gammel tid, noen ikke. Som i dag.


Ulike typer innganger omtalt som dåp:

Under Moses:

Å bli døpt i skyen og i havet. Kan forstås som Ånden og Ordet/vannet. Samt renselsens bad i vann for prestene samt ved noen anledninger for kvinner i dåpens renselse. Før møtet med Brudgommen.

Under Johannes & Jesus:

Å bli døpt av Johannes tilbake til troskap til paktene med Faderen. Slik jeg forstår det implisitt som tilbake til Sinaipaktstavlene. Gode lave hagegjerder til beskyttelse og rammer for livet. Av hensyn til alle parter.

Å bli døpt i Ånden. Ta imot Den hellige Ånd, sa Jesus da han møtte sine venner etter oppstandelsen. Senere kom pinsedagen da Ånden kom tempelområdet og 3000 ble frelst.

Assosiasjonene går til de 3000 som gikk tapt i en avgjørende intern konflikt i Mose dager.Hele veien er det tilsvarende bilder. Gud har handlet med sitt folk rettferdig og på likt grunnlag.


Hvor vil jeg?

Om kirken - for sin Fars og sine jødiske brødre og søstre, ville være villig å endre sine tradisjoner, - for bedre/ mer optimalt å oppfylle det grunnlagsmønster som en gang ble gitt - og som omtales skal komme en dag av gjenopprettelsens tider: Ap gj. 3.17-(21)-26.

Kunne Løven - efterhvert i arverekken av Juda stamme - jødene, på sin side se den bror de engang hadde, men ikke kjente og forstod godt nok - som sin egen? Hvem kan bedre enn Han oppfylle det profetiske ord? Kan de ta imot Ham - slik noen av deres egne gjorde den gang, - om enn ikke alle?

Kan kirken skru om på sine tider for feiringer slik at det stemmer 100 % med grunnlagsmønstrene gitt av Faderen? Noe ble endret på 300-tallet, og det ble sterke straffer og utvetydige fordømmelser overfor de som så annerledes på saken. Bl.a ble de som av hjertet døpte seg i lydighet, karakterisert som “gjendøpere” - selv om de faktisk selv døpte seg for første gang. Er dette noe kirken vil stå for fortsatt - eller kan det endres? Et omskåret hjerte/ døpt er rullet sett det som er født påny. Er det nok kunnskap i dag til at folk kan få velge det selv - sin egen dåpspakt?

Kan kirka vurdere evt å heller feire Verdens Lys på 21.desember - istedenfor 24/25.12. Denne 24. dagen fortelles at egentlig handler om den babylonske guden Tammuz - og ikke opprinnelig Jesus Kristus?

Kan kirka og sekulære, jøder og muslimer gjøre et “makebytte”: Man alle kan feire “at sola snur”. Den 21.er vintesolverv. Naturen. For kristne feire symbolikken ang. Jesus for øye som Verdens Lys. Forløsning og Innsikt. La de øvrige dager være familiefester og handelsstand. Heller markere Jesu fødsel og død tilknyttet våren; jfr. lammet. Tilknyttet med. nr 1 i det religiøse året. Og alle andre kan legge hva de vil i den 24. Egentlig kan den oppfattes som en “dominansmarkering”; over at Jesus engang seiret over djevelen. At hans komme til verden var lagt på den dag som (engle)guden Tammus er omtalt som ble født.

Kunne kirken barnevelsigne og ønske velkommen til Faderen Hus, Sønnens og Åndens hjem? - eller f.eks tredele dåpen i suksessive faser? I Faderens navn - til opplæring & kunnskap om ordet. I Sønnens navn for ungdommens tilslutning til Golgataverket og prinsipielt sett for den myndige i Åndens navn menneskets åpne hjerte i modenhet og med vilje om å kjenne Gud i alle dybdene av hans vesen.

Slik det nå er er det mange som tror at “Gud tar imot alle”. Er det slik, eller er det noen betingelser og endringer tilknyttet? Noe blir forvirrende for endel folk. Og smertefullt for andre som lever i et uavklart spenningsfelt. Noen tror at når de kommer til himmelen blir alle snille. Men om Gud ønsker villige hjerter som elsker Ham - er det ikke her på jorden frelsen & forvandlingen skjer? Et hjertets valg i livet? Gud er ett men samtidig treenig. Kan det klargjøres? Blir alle frelst til slutt? Blir alle udødeliggjort “inn til livet?” Uansett? Også til et ansvarlig helvetes ild?

Kan muslimene se i takknemlighet på sine møtesteder med Gud fra start gitt Hagar og Ismael, og på sin side fjerne sin markering av dominans: ved at de bygde en jordisk bolig over det sted som sannsynlig burde være forbeholdt åndens tempel; hjertenes møte innfor Gud? Symbolikken med sjelenes brønn er noe man alle kan kjenne jfr. ordet “vanndyp kaller på vanndyp”? Men at man lar nettopp dette området være et sted for stille bønn; hjertenes egen bønn heller som en vakker Hage? Der hver og en kultiverer og møter Gud i sin hjertehage? I sin ånd.Uten ytre bygninger. Men en vakker brønn eller levende kildevann i sentrum.

Kan sekulære på sin side også få mulighet til å stå under stjernehimmelen der og kanskje kjenne på universets uendelige storhet og skjønnehet, selv om de ikke nødvendigvis ser en Skaper i det?

Kan verdens mest omstridte sted få fred? Jerusalem. Symbolet på jordens og menneskehetens hjerte. Kan det bli et sted for Shalom. Salaam. Fred. Peace in our time?

Kan Norge bidra til at det gjøres en endring tilknyttet ukene nå frem til Nobelprisutdelingen? Dette året?

Kan man finne veier som går utenom en potensielt ødeleggende storkrig?

Kan enhver få leve i frihet med sitt eget hjerte? Med utgangspunkt i den tredelte ryggen Jerusalem - Øst Jerusalem? - Symbolsk slik jeg ser det for 1.fase: Fysisk tempel - 2.fase:rettsak lov/dom/død/oppstandelse til nye begynnelser - 3 fase: et Åndens tempel; som ved “født påny” av vann og ånd.


Skulle det vannet som av mange kjennes mara/bittert og smertelig eller udrikkelig kunne bli friskt igjen? I vår tid? Her og nå.“Idag”? Til en nådens dag der vi alle kan få velge vår vei innfor Himmelens Herre eller himmelens stjerner?

En frihetens dag? En fredens dag. En dag for både løve og lam, plogskjær og Edens HjerteHager?

I have a dream. “Realistisk” eller ei - I have dream.


Etterord:

“Frälsare på korsets stam nu till dig jag träder fram. Du som bar min synd och skam, Jesus Herre Jesus”.

Den kirke som jeg elsker og som bærer sine barn med vakre og gode ritualer, varme ord og åpne hjerter - som jeg selv har sett og vært del av. Med dåp for mennesker i, gjennom og for alle livsfaser. På vakre og gode og omsorgsfulle måter: Babyer, barn, ungdom og voksne. Mitt hjerte er ikke kritikk til dette i seg selv eller til samfunnet med sine familier - Det er vakre, gode ordninger og godt gjennomført. I tro. - Men om det bidrar til å opprettholde uløselige konflikter og verdenskriger? Om det ikke var helt det pedagogiske grunnlagsmønster Gud kanskje tenkte det som? Dog holder jeg dypest sett Faderen selv ansvarlig, fordi Han ville gi mennesket mer enn instinkt; Han ville gi oss den frie viljens valg. Både til godt og vondt. Man ser det man ser, og går så langt man kan i beste mening, de fleste og på de fleste tider og tidspunkter.

Men som leder i Palestinakomiteen og profilert norskfødt lege og muslim i Norge sannsynligvis med rette skrev og bidrog positivt vil jeg si for ca ett år siden/ 11 med: Hvem er kristne? Hva står egentlig i Nikeabekjennelsen fra år 325?

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11709765-hva-er-kristendom-og-hvem-er-egentlig-kristne

Sitat bl.a : “Ingen ende på evig pine. «De fordømmer gjendøperne, som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.»”

Er hans sitat riktig gjengitt? Står dette fortsatt ved lag av kirkens kvinner og menn? Kalles de som selv velger Jesus i ansvarlig alder og med villig hjerte; kalles de for “gjendøpere” og prinsipielt og historisk sett har gjennomlevd både det ene og det andre - når de for første gang selv lar seg døpe til det ord, den lov, det liv de tror på og vil leve i samsvar med? Ikke perfekte, men frie og frigjorte mennesker til både ånd, sjel og kropp.

Og mener kirken fortsatt at alle blir udødeliggjort uansett valg av Jesus, det evige livets ord?

Kirken mener ikke fortsatt at pinen vil være evig varende, aktivt og kjennbart? Hvorfor sendte Gud de første mennesker ut av Eden; annet enn for å beskytte dem fra å leve evig dersom det innebar evig hjertets pine? 1.Mos 3.22-23. “ Og Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt; bare han nu ikke rekker hånden ut og tar også av livsens tre og eter og lever til evig tid. Så viste Gud Herren ham ut av Edens Hage og satte ham til å dyrke jorden som han var tatt av”.

Hvorfor tones Farsaspektet m/10-budsloven ofte ned? Og kanskje dermed også forholdet til sine brødre jødene; som tildels - en rest - har trofast holdt fast ved det mandat og lære de fikk å forvalte som sønn av Judas slektslinje. Hvorfor går kirken sammen med Marx´etterfølgere inn for politiske krav som i praksis sannsynlig overlatt til muslimers egne dogmer/retningsstyrende skrifter fra sin tid fra 600-tallet og fremover, vil innebære undertrykkelse og forkastelse av kirkens rotstubb/ jødene? De av dem som ønsker å leve i tråd med den historiske virkelighet som binder dem sammen til ett på tross av en verden av hudfarger og oppvekstland. De som også er muslimenes halvbrødre v/ Abraham? Også der holder jeg Gud ansvarlig. Fordi Hans mål er ikke Underkastelse, men viljens frie valg og å lære& erfare av hjertet at Gud er god. På tross av menneskets kår om frihet til å ødelegge både seg selv og andre. I verste fall sine egne uskyldige barn. Unnfanget “kanskje under en stjernehimmel med nordlyset dansende over himmelen.” Magnetismen og flammende evig lys.

Men hva mener muslimer med å fornekte at Gud har sønner? Hvem er de selv, om de ikke kan regne seg som det; og hva med deres kvinner - elsker de dem like høyt som Gud elsker dem? Gir de seg selv for sine kvinner, slik Kristus ga seg selv for verden? Til forløsning fra den pakt som en gang ble inngått med en utenomjordisk engel, og omstøtt og avsluttet på Golgata.

Hvorfor avvises lov, rett & dom på Golgata og fastholdes pakt med engel til denne dag; en sort Sten; jfr Wikishia. http://en.wikishia.net/view/The_Black_Stone.

Hvordan kan muslimer forvente å få ha sitt Mecca, mens jøder og kristne kristne ikke sitt Jerusalem - symbolene for sine hjerters vugge og sjelens dyp? Det er noe som ikke er rimelig. Er det dominans mer enn kjærlighet som fortsatt driver mennesker? Kan muslimer forsvare sitt eget postulat under gullkuppelen på Treskeplassen om at “ Gud har ingen Sønn”. Skrevet på stedet der de selv tillegger at det er sjelenes brønn; jfr. at det stemmer dypest sett/ forenlig med at det var der Jesus - den menneskelige PaktsArk stod, da han stedfortredende møtte både prester, Pilatus, folket og himmelens Herres natur- og livslover. Og mottok deres dom over ham til dypet av sin sjel. Han som senere ble Oppreist og Herliggjort; slik jeg kjenner historiens og Hans liv 2000 år etterpå.

Hvordan kan Marx´sine etterfølgere i Norge ha betalt omlag 10 milliarder, dersom kildene er riktig; bl.a en seriøs god blogg, - for å støtte et geografisk områdes folk som kjemper for alt - som FN reglene måtte skreddersys for på ideologisk bakgrunn. Et nydefinert eget folkeslag fra ca 1967; som alle egentlig vet kommer fra resten av araberverdenen og egentlig kjemper den idéologiske motstandskamp mot jøder og deres Gud, men i hjertet ytre sett tilhører sitt Mecca. Må verden holde på slik og kjempe, og hvor lenge? Og mot det åpenbare - en skaper bak produktet, liv og livskraft i universets mirakel.


Hvor var det norske flaggskipet helsevesenet da jeg sannsynligvis med rette ord brakk ryggen på 4 steder ved 4 anledninger i 2015, hos 2 personer, og der den ene etter den andre av hele systemet, helsefaglig samt byråkratisk, - inklusive intrikat uvilje eller spill v/ advokat(er) så bort og ned på ulike måter og ulike vis, og ikke ville akseptere at det er mulig å få kurvaturskade på rygg m/ skadevirkninger til resten av legemet. Og forholde seg til annet enn utøverne. “Overgripere”. Og samt ved det sendte meg gjennom et ytre helvete og til et indre Auswitch, og til kamp og strid, utmattelse og isolasjon fra normalt liv som konsekvens. Av feighet? Svik? M.v. Hva har sekularismen å vise til når det røyner på? Holder “naboens” hjerte, selv om “ditt eget” gjør det? Noen har dog hjulpet noe. (Saken ligger pr. nå hos NPE, troen ligger ikke lenger på verken mennesker eller på det offentlige samfunnet. Taktikkeri og spillverden synes å være dagens mantra i “det kjernesunne” Norge.

Dog var det en NAV-lege på et tidspunkt som leste det jeg fortalte og beskrev og ga meg oppreisning midt imot makta som rår i nord.)


Da Eliah møtte Baal´erne på Karmel i tidligere tiders dramatiske toppunkt; da var det en rest på 7000 mann igjen som var tro mot sin Gud. Hvor mange er det i dag? Í et Norge som en gang kjente og valgte Gud, men som har fra 2014 endret sin grunnlov til å i praksis ved å innføre humanismens kjødelige, naturlige sinns lov eller ulov, og på mange måter har nullstillt den 10-budslov som også er nevnt og gjennom kamp bestod i de foregående snart 6000 år, så langt vi kjenner konkrete detaljer i den menneskelige historien. Alt synes for meg å være i overensstemmelse og forenlig med menneskets dypeste identitet og realitet.

Hva er rettsstaten uten en Hellig Gud som garantist, samt en Sønn som rekker hendene ut i nåde, samtidig til ansvarlige erkjennelser og oppryddinger. Lov/ rett. Hva er mennesket i seg selv og hvor mye elendighet skal det måtte erfare på sin livsvei uten å skulle kunne lære av tidligere tiders erfaring og historie? Må vi ha krig og strid i uoverskuelig fremtid? Helvete?


Kan det bli fred i vår tid?

- 100 år etter kampene i 1.del av århundrets kriger, 3+70 år etter kampene i 2.del, 24(+) år etter Osloavtalen, 7-8 år etter kampene i Syria/MidtØsten som startet med den personlige brannfakkelen i Tunisia desember 2010. Og alle andre kriger. Alle andre slag og stridigheter.

Hva sier den Gud kirken og jeg tjener? Han taler om et fredsrike i 1000 år. Nesten som assosiasjon “til som en evighet lang”. Om en Gjenopprettelse av alle ting.

Kan vi kristne samles med jøder, jøder med arabere, arabere med marxister, marksister med kristne. Hinduer med rohingaer. Kinesere med amerikanere. Russere med koreanere. Nord og sør og øst og vest. Kan vi gi hverandre sann frihet i hjertets dyp, under ansvar såvel som rettighet.

Og kan vi frede Moriahryggen - tilbake til slik den var i år 0 da rettssaken i et historiens klimaks vi kjenner som sivilisasjonsbyggende og til merkesteinshendelser? - Kan vi la Treskeplassen være som hjertets Eden? Til frihet? En bygning laget av menneskehender kan neppe på tusen år skape fred; men kanskje dersom hjertene kan falle til ro med sitt Jerusalem? Det metafysiske og det menneskelige. Såsom i himmelen og på jorden. Men det oppnås gyldig bare i frihet til egne valg og i kjærlighet. Som gjensvar til Ham som elsket oss født og som bærer verden ved sitt ord for tid og evighet.

Hvor var “vi” - da Universet ble til - “tidløst” - fra Begynnelsen, eller prinsipielt sett i løpet av en skaperuke på 7 “dager”, i deretter en avgrenset mellomfase underlagt tiden for 7000 år og en ny dag på den 8.dag; - Tilsvarende slik et foster får sin “1.dag” og som Embryo ferdig festet i livmorens vegg og til start av organdannelse fra dag 8. - Begynnelsen på en livsvandring med evighetsperspektiv. Festet til sitt livs næring og vann som er som en 7-armet lampe; med sjelens innsikt - liv & lys - åndens liv. En MeNoRaH. Med bokstaven vav - “et menneskes tall”.

Den lampe som gis lys til indre og ytre solskinn fra to trær; jfr. Sakarja: analogt sannsynlig som det jødiske og med avleggeren/rotskuddet gitt sitt folk samt resten av verden. Til frelse og fred fra strid og nød. Enige og tro til Dovre faller.


Er Jesus Gud fra evighet?

Han finnes representert i lysestakens midte; som “vav” i vokalbruk; “med prikk over i-en” og uttalt som O, som representerer evighetssirkelen. MenOraH. M kan bety vann/livmor, H står for Åpenbarings Ånd og i sentrum er et menneskes tall, bokstaven 6.

Er Jesus Gud? Døde Han og stod opp igjen? Kan det være noen rimelig tvil som ikke kommer Ham, Hans brødre og søstre og verden som helhet i sum tilgode? Uansett tro og livsønsker.

https://en.wiktionary.org/wiki/%D7%9E%D7%A0%D7%95%D7%A8%D7%94?fbclid=IwAR14MkGW2bQRSqR-TRNbZALdnYY4a4OecBab8AKlTn83FPOL8Ib9cNnX0-I#Hebrew

Slik ser mitt perspektiv ut. Rett eller galt?

Enhver får bedømme selv og evt. spørre Gud hva kan vi gjøre for å få fred i vår urolige verden.


Noen bedre vei? Enn å være skapt i Guds bilde, til mann og kvinne skapte Han mennesket.

Til gjensidig kjærlighet og til å forvalte jorden og alt dens rikdom sammen med sine etterkommere. I samspill med Gud Alef - Tav, Begynnelsen og Enden. Alfa & Omega.

En Sannhets Ånd i Hellighet i kjærlighet. Til normer & nåde.