FALSKE BESKYLDNINGER: Da forfatteren Mark Twain ville stille som kandidat i guvernørvalget i New York, ble han utsatt for «fake news».  Foto: AP Photo / NTB scanpix

Fake News og andre gamle nyheter

onsdag 10. oktober 2018

Samfunn

Hvis det er noe som er Fake News, så er det at Fake News er note nytt. Vi finner propaganda og vridde nyheter lenge før moderne media, og de vil aldri ta slutt.

Mark Twains satiriske fortelling fra 1870 da han skulle stille som uavhengig kandidat til guvernørvalget i New York var altså ikke science fiction. Hans fortrinn fremfor de andre kandidatene var god karakter og høy moral, trodde han. Antagelig var det grunnen til at en avis allerede første dag beskyldte ham for å ha rundstjålet en fattig enke i Wakawak i Cochinchina i 1863, med 34 vitner. Mens en annen avis skrev om hans stadige tyverier fra en hytte i Montana. At han aldri hadde vært i nærheten av noen av stedene, spilte ingen rolle. Mistanken var sådd. Ingen røyk uten ild. Det ble ikke bedre av at han ikke svarte på de absurde anklagene. For den som tier samtykker. Det var bare å trekke seg.

Vi ser mye av det samme når media og populærvitenskap, TV-serier og standup, omtaler kristne. Det er vanskelig å vite om det verste er gladkristne eller mørkemenn. Uansett er det fordommene som bestemmer. Dermed har mange i bakhodet et bilde av kirken som først og fremst en undertrykkende, brutal og humørløs organisasjon. Den mørke middelalderen avslører kirkens sanne natur. Når kristne tross alt på noen områder er lettere å omgås enn muslimer, er det kun fordi vi er temmet av opplysningstiden. Selv om mye fortsatt henger igjen, bare se på KrF.

Jeg er ikke overrasket over at mange skjuler sin tro på studiestedet og i arbeidslivet. Det følger et stempel med å være kristen. Det hjelper ikke å fortelle at du tar deg noen glass vin og stemmer Høyre.

Dermed følger det et mønster når sentrale politikere som Berit Ås på 70-tallet kunne fortelle at kristne ikke ga kvinnen sjel før på kirkemøtet i Nikea. Eller Thorbjørn Jagland, som stadig har gjentatt at Kirken i middelalderen hevdet at jorden var flat. Eller Per-Willy Amundsen som har omtalt middelalderen som «1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme», på grunn av «antikkens fall for pavekirken».

Det hele danner et mønster, en stor fortelling om veien fra mørke til lys, fra kirke til kunnskap. Det er ikke isolert til ivrige politikere, vi finner det også i kristne medier.

Dermed kunne Kristeligt Dagblad i sommer skrive om «Da europæerne glemte, hvordan man svømmer». Kirken tok ikke bare fra folk livsglede, den utsatte dem for livsfare:

«Siden forhistorien har mennesker lært sig at svømme for ikke å drukne. Men i middelalderen ble svømming ildeset. Først med opplysningstiden begynte vi å sette pris på bølgene.»

Det hele basert på den populærvitenskapelige forfatteren Eric Chaline som i ustoppelig tempo like gjerne skriver om katastrofer som om selvforsvar, om mineraler like mye som om maskiner. Hans seneste bok er om svømmingens historie og viderefører ukritisk 1800-tallshistorikeren Jules Michelet beskrivelse av middelalderen som «tusen år uten et bad». Chaline legger til at den var «femtenhundre år uten en svømmetur».

En mindre travel forfatter ville nok stusset. Hvordan kan middelalderen få skylden for noe som begynte i antikken og fortsatte langt inn i opplysningstiden? Chaline vedgår at mye skyldes at det ble så mange behagelige romerbad. Behovet for å lære seg å svømme ble ikke større av flere og tryggere broer.

At mye går på autopilot vises også når Chaline ikke spør hvordan flere bad kunne føre til mindre bading. Det enkle svaret, er at det ikke skjedde. Middelalderen var ikke tusen år uten bad, like lite som den var femtenhundre år uten svømming. Tvert imot var det etter middelalderen at vi finner mest motvilje, inkludert forbud mot svømming, som i Cambridge i 1571. Mye skyldes velmente medisinske råd i etterdønningene av Svartedauden, altså i tidlig moderne tid.

Som så ofte er historien annerledes og mer nyansert. Ja, det var mindre svømming i middelalderen og ulike kirkelige syn, inkludert kritikk av offentlige bad som et stykke på vei fungerte som bordeller. Når enkelte britiske biskoper advarte mot svømming hører det med at dette var på et sted der vannet var kaldere, somrene kortere, strømmene sterkere og stormene flere enn i Middelhavet.

Og mye handlet om krig. Mens det for romerske soldater var stort behov for å kunne svømme, endret dette seg med stadig tyngre utrustning. Det finnes bedre svømmebelter enn ringbrynjer.

Likevel var svømming godt kjent i middelalderen. Det var et ridderideal og ikke omtalt som noe uvanlig. Ingen bør bli overrasket over tegninger av både brystsvømming og noe som ligner på friteknikk i engelske, franske og nederlandske middelaldermanuskripter.

På samme måte bør vi ikke bli overrasket over å støte på negative tegninger av kristne i dag. Men uansett om vi møter dem i sekulære eller kristne media, er mange slike bilder Fake News. At de er svært virkningsfulle, betyr ikke at det er lurt å skape motvekt med falske kristne nyheter. I stedet trenger vi sanne historier, fra fortid og nåtid.

Behovet for å skjule seg som kristen blir mindre med kunnskap og stolthet over gode sider ved kristenarven – og en ærlighet om mindre gode.