Mitt nei til EU
En solfylt novemberdag i 1994 stemte jeg ja til norsk medlemskap i EU. Jeg var engasjert, liberal og hadde en sterk tro på frihandel. Ikke noe annet hadde løftet så mange mennesker ut av fattigdom og etter Berlinmurens fall sto samarbeid og handel sterkere enn noensinne. Den dag i dag er jeg en varm tilhenger av frihandel. Men mitt ja til EU er blitt til nei.
Som et lite land har Norge stor fordel av frihandel. Vi produserer mer fisk enn vi klarer å spise, og vi tjener godt på å selge den utenfor Norge. Daglig eksporterer Lerøy, Marine Harvest, SalMar og resten av sjømatnæringa over 23 millioner måltider til Europa.
Forgjengeren til EU handlet nettopp om å fremme frihandel. Derfor stemte jeg ja til EU i 1994. Men de siste 20 årene har EU blitt noe annet. Fra å fremme handel og deregulering har EU blitt et prosjekt for reguleringer uten nasjonal kontroll.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Proteksjonisme er ingen løsning. Jeg vil ikke ha ostetoll eller tollmurer. Jeg vil ha handel. 80 prosent av vår handel er med Europa. EØS-avtalen sikrer arbeidsplasser og inntekter til å investere i gode sykehus, sykehjem, skoler og veier i Norge. Men EØS-avtalen er langt fra perfekt.
Et av de store problemene med EØS-avtalen er trygdeeksport. Millioner av skattekroner forsvinner ut av landet hvert eneste år. Dette er penger som vanlige arbeidere har jobbet og slitt for. Det er ikke rettferdig at disse pengene skal gå til familier som aldri har satt sin fot i Norge.
Norsk barnetrygd og kontantstøtte utgjør i dag om lag en årslønn i land som Litauen og Polen. Frp vil at slike velferdsordninger som barnetrygd og kontantstøtte tilpasses kostnadsnivået i landet barna lever i. Barnetrygd var aldri ment å være en årslønn. Men dette synes ikke byråkratene i EU noe om.
Når EU nekter Norge å kutte barnetrygden i utlandet, så er det et eksempel på den EU-arrogansen folk ikke aksepterer. Skal vi fortsette å forsvare europeisk samarbeid og handel må kursen justeres. Jeg håper og forventer at Brexit fører til en virkelighetsorientering i EU. EUs nei til å la Norge kostnadsjustere velferdsordningene forteller om det motsatte.
Norge skal ikke være Europas sosialkontor. Derfor er ikke siste ord sagt. Det handler til syvende og sist om å forsvare det europeiske samarbeidet. Men måten europeiske land samarbeider på må endres. Frihandel som er EUs utgangspunkt er i tråd med Frps politikk.
Fri flyt av velferdsordninger og byråkrati er det stikk motsatte. Utviklingen må stoppes og snus.
