Anstendighetstyrrani

I stedet for å diskutere sak, føler man seg tvunget til å overbevise meningsmotstanderne om at man er et anstendig 
menneske.

SidenDonald Trumpble valgt har det blitt advart mot polarisering og en hardere tone i norsk offentlighet. Etter Listhaugs avgang har også retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen ved Universitetet i Bergen uttrykt sin bekymring for atSylvi Listhaug ser på innvandringsspørsmålet som en kamp eller krig og frykter at dette er et uttrykk for en todeling av norsk offentlighet. Samtidig har mange snakket om en «uanstendig» samfunnsdebatt.

Og det kan selvsagt være gode grunner til å være bekymret. I Norge har samfunnsdebatten stort sett vært høflig og saklig. Selv under svært betente stridigheter som for eksempel EU/EF-kampene i 1972 og 1994. Vi kommer fra små lokalsamfunn hvor kommunestyrerepresentantene, fagforeningene og arbeidsgivere også er naboer med barn i samme fotballag og samme korps. Da må vi diskutere i saklige former og respektere uenighet.

Selvsagt blir dette utfordret av sosiale medier, hvor vi kan gjemme oss bak tastaturene. Mange nordmenn har en reell og konkret bekymring for de raske befolkningsendringene som har pågått i det norske samfunnet. Siden 1990 har det kommet nesten én million innvandrere. Å tro at dette ikke vil føre til reaksjoner ville være naivt. Det er heller ikke til å undre seg over at en del av de som deltar i offentlig debatt rundt disse spørsmålene, på samme måte som under EU-kampen, noen ganger uttrykker seg på kraftfulle og unyanserte måter. Men det betyr ikke at alle som ytrer seg er uanstendige mennesker.

Men det er også en annen grunn til at debatten blir opphetet. For innvandringspolitikk er ikke som andre temaer. Jeg snakket tidligere i år med professor Ottar Brox, som fortalte om hvordan han som innvandringsskeptiker og EEC-motstander til stadighet har blitt mistenkeliggjort. Han var selv SV-politiker, men har hele tiden vært en innvandringsskeptiker, først og fremst fordi han har fryktet konsekvensene av økt innvandering for det organiserte norske arbeidslivet. Men selv om Ottar Brox aldri har nærmet noen form for fremmedfiendtlighet, fikk han merke hvordan han ofte ble ilagt dårlige intensjoner. Siden midten av 70-tallet har de innvandringsliberale kledd seg i en kappe av godhet. Carl I. Hagen, Human Rights Service og mange andre har selvsagt opplevd mye av det samme gjennom årenes løp. Også samfunnsdebattanter med innvandrerbakgrunn, som norsk-somalieren Amal Aden.

Den som har skildret dette best er selvsagtTerje Tvedt, som lanserte begrepet «godhetstyrraniet» og i sin siste bok viser hvordan multikulturalisme har blitt en ny statsbærende ideologi i det norske samfunnet. Han hevder at norske verdier er på vikende front og at vi har fått en samfunnsform der vi ikke lenger har et verdimessig utgangspunkt for å kritisere andre verdisett og kulturer. Det fører til at skepsis til innvandring og islam blir sett på som et normbrudd, et standpunkt utenfor folkeskikken.

Siden flyktningkrisen har dette bare blitt mer betent. De innvandringsliberale har skjerpet retorikken og kommer oftere med rasismeanklager og påstander om at også saklig innvandringsskepsis bidrar til å nøre opp hets og hat i kommentarfeltene.

Dessverre har alt for mange som er for en streng innvandringspolitikk til dels akseptert dette premisset. I stedet for å diskutere sak, føler man seg tvunget til å overbevise meningsmotstanderne om at man er et anstendig menneske. Det er en kamp man er dømt til å tape, fordi man gir motparten den moralske autoriteten.

Når Sylvi Listhaug skaper så sterke reaksjoner, handler det om at hun ikke aksepterer at det er de innvandringsliberale som skal bestemme spillereglene for den offentlige debatten. Noen ganger gjør hun det også med kraftfulle og tabloide virkemidler. Og på samme måte som vi trenger stemmer som Amal Aden og Terje Tvedt, trenger vi også politikere som Listhaug. De av oss som er for en streng innvandringspolitikk trenger ikke skamme oss eller akseptere et premiss om at vi er uanstendige mennesker.