JØDENE: I «Mein Kampf» forkaster Hitler «teologisk grunnlag» for jødepolitikken og slår kategorisk fast at feilen med jødene er blodet, og den feilen kan aldri rettes opp på noen måte, skriver Ingvar Kolden. 
  Foto: Matthias Balk, AP Photo/NTB scanpix

«Kristen og nazistisk antisemittisme»

Author picture

onsdag 9. januar 2019

Samfunn

Ifølge valganalyser fra 1930-årene viste bare kirkelige katolikker seg 100 prosent immune overfor nazismen.

I Dagen for 18/12 hadde Inge Bjørnevoll et innlegg med tittelen «Kristen og nazistisk antisemittisme». Innlegget er en imøtegåelse av B. T. Oftestads innlegg 6/12 med tittelen «Antisemittisme – realitet og kontekst» hvor Oftestad hevder at «Kirkens jødehat var religiøst betinget. Den nazistiske var sekulær og rasistisk». Bjørnevoll mener den nazistiske også var religiøst betinget. Oftestad svarer 27/12 med innlegget «Antijudaisme og antisemittisme», men svaret han gir, er ikke fyllestgjørende med hensyn til Bjørnevolls imøtegåelse. Etter min mening må begge justere sine oppfatninger.

Bjørnevoll hevder at «Holocauststudier har dokumentert ut over all tvil at det sterkaste teologiske grunnlaget for Hitler sin jødepolitikk ikkje var katolsk, men luthersk». Hva slags «Holocauststudier» Bjørnevoll har satt seg inn i, nevner han ikke, men det kan knapt være de viktigste nazistisk autoriserte ideologiske skriftene, Hitlers «Mein Kampf» og Alfred Rosenbergs «Det 20. århundres myte». «Mein Kampf» hadde nærmest status som nazistenes Bibel, og både den og Rosenbergs verk ble, som de eneste, murt inn i nazistenes «helligdom» i München. For øvrig fantes det knapt nok noen andre nazistiske, autoritative ideologiske verker.

I «Mein Kampf» forkaster Hitler «teologisk grunnlag» for jødepolitikken og slår kategorisk fast at feilen med jødene er blodet, og den feilen kan aldri rettes opp på noen måte. (For eksempel «Mein Kampf» Bd. 1 s. 126–129 i dansk utgave Hagerups forlag 1938). Hitlers kollega, Rosenberg, argumenterer på samme måte og hevder at religiøs dogmestrid er uvesentlig. (For eksempel «Der Mythus des 20. Jahrhunderts» 3. Buch s. 578–579, 610–611, Hoheneichen-Verlag 1942) Rosenberg går ellers så langt som å lansere en ny «Blodets religion» som var entydig rasistisk basert og bare kunne omfatte «ariere». Bjørnevoll har likevel rett i at antisemittismen i Nazi-Tyskland, enten den var religiøst eller rasistisk betinget, var langt sterkere i det lutherske miljø enn i det katolske.

Både Bjørnevoll og Oftestad går historisk til verks og omtaler både middelalderens og 1500-tallets antisemittisme, men det blir lite interessant i forbindelse med 1900-tallets kirker og deres forhold til nazisme og Holocaust. Både de katolske og protestantiske kirkene hadde endret seg betraktelig i historiens løp. Hvilke kirker praktiserte for eksempel 1500- og 1600-tallets heksebrenning på 1900-tallet?

I den forbindelse kan man dermed spørre seg om Oftestad har rett i sin påstand: «Kirkens jødehat var religiøst begrunnet»? Ja, inntil cirka 1900 var den katolske kirke befengt med religiøst betinget jødehat, men 1900-tallets paver tok i stadig sterkere grad avstand fra fenomenet. Gjennombruddet kom nok med Benedikt XV (1914–1922). (David I. Kertzer, «Die Päpste gegen die Juden», s. 319–320, Ullstein Buchverlage 2004; Olaf Blaschke, «Katholizismus und Antisemitismus im deutschen Kaiserreich», s. 231, Vandenhoeck & Ruprecht 1999) (Det var nok medvirkende til at tyskeren Joseph Ratzinger tok navnet Benedikt XVI.)

Også de protestantiske kirkene generelt hadde i stor grad fjernet seg fra den gamle Luthers syn. Unntaket i Tyskland var, som Oftestad påpeker, fraksjonen «Deutsche Christen», men disses syn var primært rasistisk begrunnet. Både denne fraksjonen og motstanderen «Bekennende Kirche» var politisk nazivennlige opprinnelig, men sistnevnte fraksjon mente at døpte jøder skulle være fullverdige medlemmer av kirken. I BK gjorde flere syn seg gjeldende, men fraksjonen motsatte seg ikke nazimyndighetenes rasistiske jødepolitikk – i den tidlige fasen. Hvilken sekkegruppe av antisemittisme, religiøs eller rasistisk, man skal henføre ledelsen til blir uklart. I motsetning til allmenn oppfatning, mistet «Deutsche Christen» etter hvert oppslutning, men mot slutten av krigen fantes det fremdeles noen fanatiske DC-prester som tok til orde for jødeutryddelse.

Hva som har gjort seg gjeldende blant kirkenes legfolk, i Tyskland og andre land, har sikkert vært et mangfold av syn. Så selv om religiøst begrunnet antisemittisme altså ikke var del av nazistisk ideologi og politikk, kunne nazistene selvsagt trekke veksler på en folkelig religiøst betinget antisemittisme blant protestanter for dermed å gjøre det lettere for dem å gjennomføre sin antijødiske politikk. Luthers antijødiske skrift har vært nevnt som inspirasjon for kirkelig antisemittisme. Imidlertid var de tyske kalvinister like nazivennlige som lutheranerne til tross for at Calvin aldri ytret et negativt ord om jøder.

Ifølge valganalyser fra 1930-årene viste bare kirkelige katolikker seg 100 prosent immune overfor nazismen, i samsvar med Oftestads påpekning av pavens avvisning av ideologien. Pius XI (1922–1939) avviste ikke bare nazismen generelt, men i 1926 antisemittismen spesielt. Katolske kirkefolk stemte dermed på det antirasistiske, katolskkristelige Sentrumspartiet (CDUs forløper), mens hovedtyngden av protestantiskkristelige stemte enten på nazistpartiet, nazistpartiets rasistiske alliansepartner, de Tysknasjonale, eller på det vesle rasistiske protestantiskkristelige partiet.