Vrient å avslutte noe godt

Den norske stats formidable bistandsbidrag må kvalitetssikres.

Det er ikke hvert år at de fattige blir budsjettvinnere. Men årets statsbudsjett har ikke slått hånden av mottakerne av norsk bistand. Det er gledelig, men også en påminnelse på hvilken formidabel post dette er – og hvor viktig det er at den forvaltes godt.

Det kan være hardt arbeid å starte opp et bistandsprosjekt. Å gjøre visjon til virkelighet krever mye, og slik er det også innen bistandsarbeid. Men mange kan vitne om at når et arbeid først er på beina kan det være vel så vanskelig å slutte mens leken fortsatt er sånn noenlunde god.

I dagens avis skriver generalsekretær Kristine Sødal om Strømmestiftelsens beslutning om å legge ned sitt arbeid i Sør-Amerika. «Når skal vi slutte med bistand?» er hennes gode spørsmål. For Strømmestiftelsen ble det rett å avslutte i Peru og Bolivia etter 40 år med bistand, for å bruke kreftene andre steder.

Disse landene er nå i stand til å løse sine egne utfordringer i større grad enn de var da organisasjonen for første gang kom dit, naturlig nok uten at Strømmestiftelsen tar æren for endringen.

Flere organisasjoner har gjennomgått lignende endringer og kjent på kroppen hva det vil si å slutte med noe godt. Blant annet har Norsk Luthersk Misjonssamband flyttet bistands- og misjonsressurser fra kjente og kjære misjonsland, til unådde folkegrupper som misjonsfolket ikke kjenner – og til dels ikke får bli ordentlig kjent med av sikkerhetsmessige årsaker.

Det har smertet. Når hjertet er tent for en nasjon, når en har arbeidet så hardt for dette folket og kjenner det så godt - da ville det være rart om en ikke kjente på sorg når denne nasjonen ikke lenger skal berøres.

Vi har nylig fått fremlagt et statsbudsjett som gledelig nok oppfyller målet om at én prosent av brutto nasjonalprodukt skal gå til bistand. For hver hundrelapp vi tjener går altså én krone til verdens fattige.

Det er et ikke utbetydelig beløp, og svært gledelig. Samtidig er bistand et område som den siste tiden har måttet tåle kritisk søkelys. Det stilles spørsmål til hvorfor vi skal fortsette å gi bistand til land som tilsynelatende er uten evne og vilje til å skape endring.

Noen av disse spørsmålene kan avfeies som enten historieløse eller kunnskapsløse. Andre er betimelige og bør kunne føre til refleksjon og kanskje også endring. Det er etter vårt syn ikke et alternativ å gi mindre til fattige, men den norske stats formidable bistandsbidrag må kvalitetssikres.

Det må kunne argumenteres godt for at de midlene vi gir faktisk kommer frem og at de faktisk skaper endring. Verden er i hurtig endring og i mange land ser vi konturene av at mer autoritære regimer tar form. Dette kan få følger for hvordan norske bistandskroner fordeles i fremtiden.

De kristne, frivillige misjons- og bistandsorganisasjonene har en viktig kombinasjon av lidenskap og nærhet til folket de tjener, og erfaring med strategi og endring. Å satse bistandsmidler på disse har vært en viktig og vellykket strategi for den norske stat, med dokumentert virkning.

Vi mener derfor at Norges store bistandsbudsjett i enda større grad bør kanaliseres gjennom disse viktige aktørene i fremtiden.