Vrangforestillingen om den snille stat

Gir den ikke rom for trosfrihet og samvittighetsfrihet, blir den sterke staten i verste fall en undertrykker.

Sakene som kommer opp i en valgkamp forteller mye om et samfunn. Det gjør også sakene som ikke kommer opp. Det er både betegnende og bekymringsverdig at statens forhold til individ og familie ikke blir mer debattert i norsk politikk.

En av årsakene til dette er rett og slett at svært mange nordmenn er fornøyde med livet vi lever og samfunnet vi lever det i. Det gir grunn til takknemlighet, men også grunn til ettertanke.

Forestillingen om at vi lever i «verdens beste land» kan gjøre oss blinde for sider ved vår egen samfunnsmodell som fortjener diskusjon.

I den ferske debattboken «Kristendom og politikk» begrunner fire kristne personer sitt politiske ståsted og sin partitilhørighet. En av dem er katolikk og professor i statsvitenskapJanne Haaland Matlary som er medlem i Høyre.

I sitt bidrag framhever hun en av de fundamentale forskjellene mellom kristendemokratisk ideologi og sosialistisk eller sosialdemokratisk ideologi.

Mens kristendemokratisk tenkning naturlig tar utgangspunkt i familien som den grunnleggende enheten i samfunnet, er venstresidens ideologi i sin natur kollektivistisk.

«Statens/politikkens rolle blir det viktigste, den skal bestemme over individ og familie», skriver professoren. «Staten tillater deg å være fri», legger hun til.

Som Matlary påpeker, er det norske samfunnet «stort sett fremdeles produkter av samfunnets økonomiske strukturer i sosialdemokratiet og det norske Arbeiderparti».

De fleste nordmenn har en dyp tillit til at staten er alles tjener og gir oss den hjelpen vi trenger. Enten vi snakker om skole, helse eller diverse andre velferdsordninger, er vi trygge på at offentlige løsninger er et gode. Disse er det verdt å beholde og helst utvide.

Det er mange grunner til å være takknemlig og tilfreds med at alle skal bli ivaretatt. Og det er svært positivt for et samfunn at borgerne har stoler på både hverandre og offentlige institusjoner.

Men tillit kan også overdrives og bikke over i naivitet. Det er ikke slik at staten ubetinget gir. Staten gir fordi den først har tatt.

I skandinaviske land er vi vant med et høyt nivå av skatter og avgifter. Det betyr at friheten til å disponere egne økonomiske ressurser er mindre. Statens velvilje og godkjenningsstempel er nødvendig både for familier, organisasjoner og institusjoner.

Når staten blir stadig sterkere preget av en sekularistisk ideologi, reiser dette nye utfordringer. Gir den ikke rom for trosfrihet og samvittighetsfrihet, blir den sterke staten i verste fall en undertrykker.

Allerede biskopEivind Berggrav (1884-1959) advarte mot at velferdsstaten kunne utvikle seg til en «All-fader». Med den omfattende utbyggingen av velferdssamfunnet er denne utfordringen blitt større.

Tidligere amerikansk presidentRonald Reagan uttalte i sin tid at de følgende ni ordene var de mest skremmende han kunne tenke seg på det engelske språk: «I´m from the government, and I´m here to help» (Jeg kommer fra myndighetene, og jeg er her for å hjelpe).

Skandinaver flest synes en del amerikanere er paranoide i sitt syn på staten, mens de synes vi er naive. Hvis amerikanerne ikke skal ha rett, er det helt nødvendig å være sunt kritisk til statens rolle.