Tydelighet ga politisk gevinst

For KrF bør det være verdt å merke seg at søsterpartiet i Sverige har opplevd fremgang med å være tydelig på sin jødisk-kristne verdiforankring, tydelighet i regjeringsspørsmålet og en offensiv holdning i valgkampen.

Fremgangen for Kristdemoraterna i søndagens svenske valg er på mange måter oppsiktsvekkende. I den foregående riksdagsperioden har partiet vaket rundt sperregrensen på meningsmålingene. Så landet de på 6,4 prosent. Det er en vekst fra forrige valg i 2010 på 1,8 prosentpoeng. Et slikt resultat står det respekt av. Men hva er forklaringen?

Flere har trukket fram partileder Ebba Busch Thor. 31-åringen med norsk far har markert seg som en svært sterk debattant med et klart budskap. Blant annet har hun tatt oppgjør med «genusflummet» i svensk skole og barnehage. Ideologien som dyrker forståelsen av kjønn som noe flytende, har fått enda mer innpass i svensk virkelighet enn i norsk. Det er ikke underlig at det finnes skepsis til dette blant mange velgere. Men politikere må våge å ta det opp som et problem.

KD har ikke overraskende markert seg sterkt på helse og omsorg. Det er en sak som kristendemokratiske partier i et sosialdemokrati naturlig vil ha sterkt eierskap til. Samtidig er det interessant at partiet har vist klar vilje til å sette krav i integrasjonsdebatten. I en svensk debatt som på mange måter har vært preget av unnfallenhet og tendenser til å feie problemer under teppet, har KD valgt å fremme betydningen av lov og orden – og av hvilket verdigrunnlag man bygger på.

Interessant er det å merke seg at Busch Thor i sin tale på valgnatten fremhevet det jødisk-kristne verdigrunnlaget. Allerede i mars tok hun til orde for at det trengs et «etisk morsmål» som alle bør tale i Sverige. Den talen fikk også støtte fra tidligere KrF-statsminister Kjell Magne Bondevik, som var til stede. Han framhevet behovet for et parti som tenker annerledes og våger å føre andre verdier inn i politikken. Da spiller det ingen rolle om 90 prosent er imot, ti prosent innebærer en kraftig forsterkning av Kristdemokraterna, påpekte Bondevik.

En viktig forskjell mellom KD og KrF er at førstnevnte har gitt signaler om regjeringssamarbeid som ikke er til å misforstå. Partiet har som medlem av Alliansen gått til valg på å skifte ut den rødgrønne regjeringen. Busch Thor har også fremført krass kritikk av velferdspolitikken til Stefan Löfvens regjering, som hun mener har satt helsetilbudet ti år tilbake.

Det er forskjeller på norsk og svensk debatt, og det avspeiles også i KrF og KD. Selv om det er prisverdig at KD har markert seg mot kjønnsforvirringen som påføres barn i barnehager og skoler, har partiet gått lenger enn KrF i å akseptere «tingenes tilstand» både når det gjelder abort og LHBT-spørsmål. Vi ser dermed ikke uten videre noen grunn til å kopiere KDs profil. Men vi synes det også for KrF bør være verdt å merke seg at søsterpartiet i Sverige har opplevd fremgang med å være tydelig på sin jødisk-kristne verdiforankring, tydelighet i regjeringsspørsmålet og en offensiv holdning i valgkampen.

Svensk politikk går usikre tider i møte. Valgresultatet er svært krevende når Sverigedemokraterna har fått 17,6 prosent av stemmene og begge blokkene utelukker å snakke med dem. Samtidig tror vi KDs markering i valgkampen til dels har demmet opp for Sverigedemokraternas oppslutning – blant annet ved å gripe fatt i spørsmål som for lenge er blitt ignorert. Det er positivt at et kristendemokratisk parti kan ta en slik oppgave.