Statsminister Erna Solberg. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Trusler mot Ernas drøm

lørdag 22. desember 2018

Lederartikkel

Det blir ganske sikkert en firepartiregjering etter nyttår, men det er langt fra like klart at den sitter ut fireårsperioden. Det spørs på regjeringsslitasjen i Frp.

Erna Solberg håper at torsdagens halvårlige pressekonferanse var hennes siste som statsminister i en mindretallsregjering. Når siste nyttårsrakett er sendt opp, starter nemlig forhandlingene om det som er Ernas drømmeregjering.

Den som omfatter alle de fire partiene på den ikke-sosialistiske siden og som statsministeren i årevis utrettelig har kjempet for i med- og motvind (mest motvind, forresten). Det vil i så fall bli en borgerlig flertallsregjering. Den første siden 1985, som Erna selv passet på å påpeke under møtet med pressen.

Vi tror at Erna får drømmen sin oppfylt. For når slike forhandlinger først starter, så har deltagerne allerede i utgangspunktet blitt en slags gisler av sin egen prosess. Det er investert så mye prestisje at det skal mye til at man ikke kommer i havn.

Selvfølgelig vil det bli krevende underveis. Det har allerede blitt skrevet spaltemeter om hvor vanskelig det kan bli å meisle ut en paragraf 2c i abortloven som alle kan leve med. Samtidig er det også en rekke andre saker som vil kreve politisk håndverk fra øverste hylle.

Det som opprinnelig var Norgeshistoriens blåeste regjering skal nå spes ut med ikke bare ett, men to sentrumspartier. De har klare ambisjoner om å trekke politikken mer mot sentrum. Fremskrittspartiet har en tilsvarende målsetning om å forhindre det. Et av skjellordene som brukes om Venstre og KrF, er «utgiftspartier».

De to vil selvfølgelig bestride en slik merkelapp, men småpartier har ofte flere gode formål å bruke offentlige penger på enn andre. Skatte- og avgiftpolitikken kan komme under press, og det vil bli en utfordring for et Høyre som gjerne vil fremstå som ansvarlig og påholdne når det gjelder pengebruk.

På pressekonferansen nevnte Erna Solberg selv uoppfordret et mulig nytt stridstema som kan være under oppseiling. Hun sa at det var helt uaktuelt for en regjering ledet av henne å skape usikkerhet om EØS-avtalen.

Det er som kjent dette avtaleverket som regulerer Norges forhold til EU, herunder også markedsadgangen for norske produkter og muligheten for fri bevegelse av arbeidskraft mellom landene. Ernas utspill var et dårlig skjult stikk til Frp-nestleder Sylvi Listhaug og hennes forslag om at Norge bør jobbe for å reforhandle EØS-avtalen.

Innvandringspolitikk er et annet åpenbart problemområde. Venstre og KrF konkurrerer seg imellom og med SV om å være Norges mest innvandringsliberale parti, mens Frp vil være tøffest i klassen når det gjelder å holde landets grenser mest mulig stengt.

Men fordelen for disse partiene er at man allerede har fem år med samarbeid bak seg. Man har vist at det er mulig å forhandle seg frem til kompromisser, blant annet har de laget fem statsbudsjett sammen. Vi tror Høyre, Frp, Venstre og KrF har sitt første felles statsråd på Slottet i god tid før vintersportssesongen er over.

Da er vi betydelig mer usikker på om den kommende firepartiregjeringen faktisk blir sittende frem til neste stortingsvalg. Og slik vi ser det er, kan regjeringsslitasje internt i Frp være den største trusselen mot at Ernas drøm blir av varig karakter.

Denne høsten har det vært stor oppmerksomhet rundt splittelsen i KrF. Den ble dokumentert for åpent kamera i timelange direktesendinger fra fylkesårsmøter i bedehus landet rundt, en slags partinedsmelting minutt for minutt. Men det har vært skrevet mye mindre om hvor splittet Fremskrittspartiet faktisk er.

For mens Erna i høst krysset fingrene for blå seier i KrF, var det mange i Frp som faktisk satt og håpet på motsatt resultat.

De kunne rett og slett godt tenke seg at regjeringen ble felt av tospannet Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre. Et overraskende rødt «kupp» i KrF hadde i mange Frp-øyne vært en drømmemåte og et drømmetidspunkt å bli kastet ut av regjeringskontorene på.

For nå har partiet i fem år vist at de er et styringsdyktig. Frp gikk ikke i SV-fella som mange hadde spådd. Partiet har klart å skape aksept hos velgerne for at man i et samarbeid må lage kompromisser og ikke alltid kan regne med å få gjennom sin primærpolitikk.

Oppslutningen om partiet har hanglet litt, men ikke på langt nær like katastrofalt som hos andre fløypartier som brått har fått regjeringsmakt. Hvis regjeringen hadde blitt felt i høst, så mange Frp-ere for seg muligheten til å drive rendyrket opposisjonspolitikk mot en upopulær KrF-støttet og SV-avhengig Støre-regjering.

Med råkjøring på blant annet innvandring og bompenger ville man tent fornyet håp om igjen å se 20-tallet på meningsmålinger og ved valg.

Selv om Erna måtte bruke mye tid på brannslokking, var det likevel på mange måter sikrere for henne og regjeringsprosjektet å ha Sylvi Listhaug i kollegiet enn utenfor.

Nå er Listhaug degradert fra regjering til Storting, men samtidig oppgradert til nestleder i Frp. Det gjenstår fortsatt å se hvor stor og varig entusiasmen for regjeringsprosjektet egentlig er på hennes fløy. Særlig når krisene kommer og samarbeidet knaker.