KINA-NORGE: – Det er krevende å stå opp mot en lett fornærmet økonomisk stormakt som Kina, men likevel helt nødvendig, mener Dagens lederskribent. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Omskoleringsleirer i Kina viser at utviklingen går i revers

mandag 3. september 2018

Lederartikkel

Samtidig som Kina demonstrer økonomiske og politiske muskler i stadig flere land, er det færre som tør å kritisere kinesiske menneskerettighetsbrudd. Dessverre er norske myndigheter blant dem som lar seg kneble.

Vi så det i norsk unnvikenhet da Dalai Lama kom på besøk i 2014. Vi så det i manglende støtte til den fengslede fredsprisvinneren Liu Xiaobo og senere til hans enke i de åtte årene hun satt i husarrest. Og nå ser vi det igjen. Når Stortingets forsvars- og utenrikskomité nå er på reise i Kina, er de splittet i synet på om de skal ta opp de massive overgrepene som begås mot uigur-folket i provinsen Xinjiang. Bare Venstres og SVs representanter lover å ikke tie stille.

Vi kjenner alle historien når det gjelder Kinas forhold til Norge. Etter tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo, endret det seg fra godt til iskaldt over natten. Først seks år senere ble forholdet bedre, da det ble inngått en slag fredsavtale, der Norge lovet å respektere Kinas kjerneinteresser. Resultatet er at de fleste norske politikere er blitt ytterst forsiktige. Konsekvensene av å komme på kant med Kina enda en gang, fryktes å være så store at man lar menneskerettigheter komme i andre rekke. Selv om man i ettertid vet at Norges handel med Kina faktisk økte i de årene man befant seg i «fryseboksen».

Lenge visste verden lite om Kinas overgrep mot uigur-folket i Xinjiang. De siste årene har meldingene blitt stadig mer alarmerende. Uigurer som jobbet i nabolandene i Sentral-Asia, og som reiste hjem på besøk, kom ikke tilbake. Diasporaen ble redd for å ta kontakt med slektninger i hjemlandet, for uigurer i Xinjiang risikerer trøbbel hvis de har kontakt med utlandet. Så begynte ryktene å sive ut om omskoleringsleirer. Etter hvert ble ryktene bekreftet. Det viser seg at flere hundre tusen uigurer er samlet i slike leirer. Den øvrige uigur-befolkningen lever med massiv overvåkning og trakassering. «Det som skjer i Xinjiang er noe av det mest grusomme som skjer i verden i dag», sa senator Marco Rubio da han nylig ledet en høring om situasjonen i den amerikanske Kongressen.

Omskoleringsleirer var en beryktet straffemetode i de gamle kommunistregimene. At det nå bygges slike leirer i Kina gir oss en uhyggelig følelse av at utviklingen går i revers. At historien gjentar seg. Angivelig er motivet å bekjempe terror. I så fall velger Kina en katastrofal metode. En slik systematisk ydmykelse av egne borgere, må være den rene bestillingen på mer terror. Med Tyskland som et hederlig unntak, har verden lenge vært taus om Xinjiang, selv om flere nå våkner.

Samtidig ser vi at Kinas innflytelse øker i Afrika, Asia og Sentral-Asia gjennom investeringer og lån som stadig flere land sliter tungt med å betale tilbake. Kinas aggressive økonomiske politikk og verdens taushet henger sammen. «Kina kom til landet deres og bygget en vei eller en bro eller kanskje bestakk noen med en milliard dollar for å være stille og se en annen vei», lyder Rubios analyse.

Det er krevende å stå opp mot en lett fornærmelig økonomisk stormakt som Kina, men det er like fullt nødvendig. Først og fremst i solidaritet med de som lider, men også for vår nasjonale selvrespekts skyld. Derfor vil vi oppfordre forsvars- og utenrikskomiteens medlemmer å vise mot og visdom og benytte de anledningene de får under Kina-reisen til å tale uigurenes sak.