Ny frimodighet i indremisjonen

Kanskje kan helgens lederkonferanse bidra til at det blir skapt et nytt momentum i ImF-land.

Denne helgen har Indremisjonsforbundet invitert til ­lederkonferanse på Sotra vest for Bergen. Det ser ut til å ha vært et vellykket grep, i hvert fall om man ser på oppslutning­en.

Det er minst like mange til stede i Straume forum nå som det var under generalforsamlingen i Ålesund i fjor sommer­. Noe av bakgrunnen for den nye lederkonferansen er erkjennelsen­ av at nettopp generalforsamlingene ikke uten videre gjen­speilet bredden i organisasjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Til dels har snittalderen på generalforsamlingsdelegatene vært noe høyere enn det som preger aktiviteten rundt på mange bedehus. Det har også vært et visst sprik mellom de valgte delegatene og de som reelt fungerte som ledere lokalt. Med lederkonferansen håper forbundet å mobilisere større deler av organisasjonen til å drive indremisjon i en ny tid.

Kanskje kan prosessen sammenlignes med den som fant sted da Pinsebevegelsen bestemte seg for å droppe den tradisjonelle predikantkonferansen til fordel for Led. Her har man klart å skape en arena som setter dagsorden for hele det pinsekarismatiske landskapet i Kristen-Norge, så sånn sett må grepet kunne sies å ha vært vellykket.

Hvis ImF klarer å få til noe i nærheten av dette, vil det være en vinning. Men slike endringsprosesser skjer ikke av seg selv. Det ligger mye opplevd identitet i de ytre strukturene, og de fleste av oss er vel slik sammenskrudd at vi ikke liker for mye forandring på for kort tid.

Pinsebevegelsen fremstår i dag som en mer vital og målrettet størrelse enn for ti år siden. Kanskje kan helgens lederkonferanse bidra til at det blir skapt et nytt momentum i ImF-land.

«Bedehus». Selve ordet,bedehus, forteller at denne bevegelsen oppstod i en annen tid. Men fortsatt er bedehus­bevegelsen en av de mest vitale folkebevegelsene her i landet. Titusenvis av mennesker deltar aktivt i arbeidet på et av landets mange lokale bedehus, og enda mange flere har et forhold til denne bevegelsen.

Samtidig er det åpenbart at bevegelsen står foran betydelige utfordringer. Et potensielt avgjørende spørsmål er om man klarer å ta den radikaliteten som i sin tid la bedehusenes grunnlag med seg inn i fremtiden.

En del av deltakerne på konferansen tilbringer denne helgen viktige formiddagstimer i et nettverk med overskriften «etablerte fellesskap». Her treffer vi noe av nerven i ImF, og i bedehusland for øvrig: fellesskapet på bedehuset har lange og dype røtter, men erfarer samtidig at røtter alene ikke er nok til å overleve neste generasjonsskifte. Hva skal de gjøre da?

Hvis man først har bygget et trehus og senere innser at det man trenger er et murhus, står man overfor en betydelig utfordring. Det vil ikke være nok å skifte fasade, det er hele strukturen som er tilpasset et annet formål enn det man nå sikter mot.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I noen tilfeller vil bedehusforeningene kunne oppleve møtet med en ny tid slik. For fellesskapet på bedehuset har hatt som en av sine forutsetninger at deltakerne der kan leve med ulike syn på en rekke spørsmål som en menighet i større eller mindre grad vil måtte ta stilling til.

For eksempel hva slags lokalt lederskap man ønsker, hvilke liturgiske ordninger man vil ha, og hvilket teologisk ståsted man profilerer i ulike saker.

Hvis de etablerte strukturene er så faste at de ikke lar seg justere tilstrekkelig, øker sannsynligheten for at det blir helt nye fellesskap som bærer arbeidet videre. Lederkonferansen kan forstås som et forsøk på legge til rette for en annen utvikling.

Forandring er sjelden smertefritt. Og det er alltid fare for at fornyelsesbevegelser undervurderer betydningen av å opprettholde tilførselen av næring fra røttene. Men hangen til å dvele ved fortiden kan også bli et hinder.

Bedehusbevegelsen har betoningen av det åndelige livet som sitt fremste kjennetegn. Her ligger også en viktig erkjennelse i forandringsprosessen.

I går formiddag snakket evangelisten Arne Skagen om at det viktigste konferansedeltakerne kunne gjøre for sine naboer, for sine omgivelser, er selv å ha en levende relasjon til Jesus Kristus. Bedehusene trenger, nå som før, strukturer som kan bidra til at det åndelige livet får best mulig rammer.

I våre dager er behovet for solid inspirasjon særlig stort. Det finnes nok av impulser som kan bidra til mismot og fremtidsfrykt. Tiltroen til selve evangeliet ser ut til å være på vikende front. For det lavkirkelige lekfolket finnes den viktigste kilden til fremtidstro sentralt i bevegelsens egen historie.

Samtidig må man motstå fristelsen til å opptre selvsikkert på egen histories vegne. Kanskje må det noen flere radikale valg til for at evangeliet skal få vinne nytt fotfeste i befolkningen.