Ny biskop i Stavanger

Kirkens medlemmer bør kjenne sin besøkelsestid og markere et tydelig ønske om en biskop som kan fremholde et tydelig Kristus-vitnesbyrd.

Tidligere denne uken kom meldingen om at Ivar Braut gir seg som biskop i Stavanger. Helseplagene ga ham en vanskelig start på bispegjerningen, og nå ser han seg nødt til å kaste inn håndkleet.

Meldingen var ikke uventet, likevel er det trist at utfallet skulle bli slik. Med sin dempede stemme, sine skarpe iakttakelser og sitt tydelige ønske om å bygge bro er Braut han en prest Den norske kirke trenger. Heretter blir det kirkegjengere i Bjørgvin som får nyte godt av hans prestetjeneste.

Nå begynner arbeidet med å finne en ny biskop i et svært viktig bispedømme. Rogalandsområdet er et kraftsentrum for Kristen-Norge også utenfor Den norske kirke. Her har både bedehusbevegelsen og Pinsebevegelsen godt fotfeste. Ivar Braut var opptatt av god dialog også med dem som er urolige for utviklingen i Den norske kirke, og ville være en brobygger mellom ulike kristne miljø. Slike egenskaper vil også være viktige for den som kommer etter Braut.

Da Dagen intervjuet Braut like før han flyttet arbeidsstedet sitt til Stavanger, ga han inntrykk av å være forberedt på flere utmeldelser fra folkekirken enn det som har vært tilfelle så langt. Selv om den totale oppslutningen synker, viser det seg at mange nordmenn fortsatt har et nært forhold til Den norske kirke.

Men i Stavanger bispedømme er alternativene flere og nærmere enn i antakelig noe annet bispedømme. Derfor vil biskopens opptreden overfor de mer konservative miljøene ha stor betydning for både oppslutning og frivillig engasjement i folkekirkens menigheter. Stavanger bispedømmeråd har bedt om innspill til gode bispekandidater. Her bør kirkens medlemmer kjenne sin besøkelsestid og markere et tydelig ønske om en biskop som kan fremholde et tydelig Kristus-vitnesbyrd og bygge bro mellom ulike kristne miljø.

Den kristne kirke, også den norske folkekirken, lever alltid i et spenningsfylt forhold til sin egen samtid. På den ene siden vil man ønske å møte mennesker der de er, med sine historier, sine spørsmål og sin tvil. Samtidig er det kirkens oppgave å peke på Frelseren, på ham som sa om seg selv at han er både veien, sannheten og livet. Det innebærer også å forkynne et budskap som menneskene ikke nødvendigvis alltid ønsker å høre.

Hvis kirken legger all sin vekt på å møte folk der de er, blir den redusert til noe annet enn det en kristen kirke skal være. Denne faren finnes til alle tider, og er ikke minst aktuelt i en tid med både sekularisering, individualisering og oppløsning av faste normer.

Når det gjelder Stavanger bispedømme mer spesifikt, blir den kommende bispeutnevnelsen også nok en test på om det Åpen folkekirke-dominerte kirkerådet er villige til å utnevne en biskop som har en annen teologisk profil enn dem selv.

Neste høst er det igjen kirkevalg. Det er slett ikke sikkert at det har noen innvirkning verken på hvilke kandidater som blir foreslått eller hvem som til slutt blir valgt. Men vi kommer neppe unna at den kirkelige situasjonen vil prege prosessen frem mot ansettelsen som etter planen finner sted i januar.