REFORMASJON: Teologen og munken Martin Luther satte i gang et kirkelig og politisk jordskjelv som på få år endret Europa. Her et Luther-monument i den tyske byen Worms.  Foto: Jens Meyer

Luther er verdt å feire

lørdag 28. oktober 2017

Lederartikkel

Reformasjonens jordskjelv befridde protestantisk kristenhet fra avlatshandelens, helgendyrkelsens og paveveldets lenker.

Tirsdag passerer vi en historisk dato. Da vil det være akkurat 500 år siden 31. oktober 1517, datoen da reformasjonen startet.

Den tradisjonelle historien er at Martin Luther på denne dagen slo opp 95 teser på kirkedøren i byen Wittenberg. Akkurat det med kirkedøren er omstridt. Det er ikke sikkert at det gikk til akkurat på den måten. Men uansett distribusjonsmåte for tesene - eller læresetningene om du vil - så er det få som bestrider innflytelsen det han gjorde fikk.

Teologen og munken Martin Luther hadde satt i gang et kirkelig og politisk jordskjelv som på få år endret Europa.

Og det jordskjelvet har også forandret landet vårt. På en måte kan vi si at vi ennå den dag i dag merker etterskjelvene etter det som skjedde i Tyskland denne siste oktoberdagen i det Herrens år 1517.

For eksempel er Luther fortsatt med i den reviderte grunnloven vi fikk i 2012. Riktignok er han nå forvist fra paragraf to til paragraf 16, men han finnes nå fortsatt der et halv årtusen etter at han skrev tesene sine.

Det er derfor helt naturlig at hendelsene den 31. oktober blir gjenstand for en storstilt markering i vår nasjonalhelligdom Nidarosdomen nå på tirsdag. Det skulle bare mangle. Selvfølgelig er det verdt å feire Martin Luther.

Reformasjonens påvirkning på Nord-Europa og Nord-Amerikas historie og samfunnsutvikling kan knapt overvurderes. Det er det viktig å erkjenne i en sekularisert tidsalder.

Men for de av oss som er protestantiske kristne, bør feiringen av Martin Luther strekke seg utover markeringen av hans samfunnsformende betydning. For oss bør det først og fremst være en feiring av troen.

For 1500-tallets reformasjon var fremfor alt et åndelig jordskjelv. Det var et skjelv som hadde den samme lenkesprengende effekten som det jordskjelvet vi leser om i Apostlenes Gjerninger 16, der lenkene til Paulus og Silas falt av. Reformasjonens skjelv befridde protestantisk kristenhet fra avlatshandelens, helgendyrkelsens og paveveldets lenker.

I skandinavisk kristenhet har vi de siste årene opplevd flere høyprofilerte konverteringer fra protestantisk til katolsk tro. Livets Ord-pastor Ulf Ekmans konvertering i 2014 var kanskje den med størst sjokk-effekt, men den er ikke den eneste.

I fjor gikk prest og tidligere Carissimi-leder Dag Øivind Østereng samme vei etter Kirkemøtets ja til å vie homofile. Østereng har nå kommet med en bok der han forklarer og begrunner sin trosreise til Rom.

Vi deler Østerengs analyse av det teologiske forfallet - for ikke å si havariet - i Den norske kirke. Men vi trekker ikke de samme konklusjonene som ham. Vi tror ikke at en rekatolisering er svaret på de utfordringene som protestantisk kristenhet har.

Etter vår mening består protestantismens krise grunnleggende i at man har forlatt sitt eget protestantiske trosgrunnlag. Den norske kirke og flere andre evangeliske trossamfunn har gjort akkurat det samme som Martin Luther og andre reformatorer kritiserte Den katolske kirke for.

Luther avviste katolikkenes side­stil­ling av Bibelen og tra­di­sjo­nen. Det var Skriften alene som skulle være den øvers­te - og enes­te - normen for kris­ten lære og liv.

Men nå har kirker som bærer Martin Luthers navn gjort nettopp dette som reformatoren advarte mot. Man har stilt opp en annen faktor ved siden av Bibelen, eller til og med over den.

I Den norske kirke har den menneskelige erfaringen blitt løftet opp på samme plass som tradisjonen har i Den katolske kirke. Det er slik man forsvarer avgjørelsen om å tilby kirkelig velsignelse til noe som i Bibelen defineres som synd.

Der katolikkene viser til tradisjonen for sine utenombibelske dogmer, bruker Den norske kirke den menneskelige erfaring for å begrunne sin utenombibelske etikk.

Den protestantiske kirkefamilie burde bruke jubileet til å vende tilbake til de teologiske prinsippene som ble utmeislet gjennom reformasjonen: «Skrif­ten alene», «troen alene» og «nåden alene». Det var kraften i disse bibelske sannhetene som rystet Europa for 500 år siden. Og det kan de gjøre igjen.