La oss ikke glemme Liu Xiaobo

Når det virkelig koster noe, blir menneskerettighetene en salderingspost også i Nobelpris-nasjonen Norge.

Tidlig om morgenen lørdag 15. juli, så tidlig at forhåpentligvis få journalister ville få det med seg, ble kroppen tilLiu Xiaobo kremert. Kinas kommunistmyndigheter håper at verden skal glemme den brysomme fredsprisvinneren. At han skal være død, brent og borte.

Men la oss ikke glemme Liu Xiaobo. For det var en stor frihetshelt som gikk bort under streng politibevoktning på et sykehus i byen Shenyang den to dager før. Da hadde Kinas kommunistregime holdt fredsprisvinneren innesperret til han var oppspist av kreft og medisinsk umulig å redde.

Liu Xiaobos forbrytelse var at han hadde vært med på å forfatte et opprop til støtte for demokratireformer i hjemlandet sitt. I Kina er det en forbrytelse som kan straffes med flere års fengsel.

I Liu Xiaobos tilfelle ble dommen elleve års frihetsberøvelse. For å uttrykke sin mening om landets styresett. Eller sagt på en annen måte: For å utøve sine grunnleggende menneskerettigheter.

Etter vår mening er fredsprisen som Den norske nobelkomité gav Liu Xiaobo i 2010 den viktigste pristildelingen siden årtusenskiftet. Og den har ikke blitt noe mindre viktig etter hans bortgang.

For Xiaobo er første fredsprisvinner som dør i diktaturmyndigheters varetekt siden Carl von Ossietzky i 1938. I likhet med Xiaobo fikk heller ikke den tyske journalisten og pasifisten komme til Oslo for å motta prisen. Det var uaktuelt for nazi-diktaturet å slippe ham ut av konsentrasjonsleiren for å dra til Norge.

Men i historiens lys er det fangen Ossietzky som har blitt helten, mens en hel verden avskyr det regimet som holdt ham innesperret og voktet ham inn i døden. I tidens fylde kan det samme komme til å skje med Liu Xiaobo og hans fangevoktere.

En annen parallell mellom Ossietzky og Xiaobo er den feigheten som ble vist i Norge i forbindelse med pristildelingene. Da som nå fryktet sentrale politikere konsekvensene av å hisse opp en stormakt gjennom å gi fredsprisen til en person som myndighetene der holdt innesperret.

I forkant av pristildelingen til Ossietzky trakk både utenriksministerHalvdan Koht fra Arbeiderpartiet og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel seg fra komitéen for å unngå at regjeringen og Stortinget ble stilt ansvarlige for valget som ble gjort. Og kong Haakon holdt seg borte fra prisseremonien for første og eneste gang.

Historien gjentar seg gjennom det sørgelige faktum at menneskerettighetene, når det virkelig koster noe, viser seg å bli en salderingspost også i Nobelpris-nasjonen Norge. Kanskje vil det vise seg at historiens dom over regjeringen Solbergs håndtering av Liu Xiaobo også blir ganske streng?

Vi kommer i hvert fall til å huske hvordan statsministeren i praksis lot det kinesiske kommunistpartiet styre norsk Xiaobo-politikk. Heller ikke på fredsprisvinnerens dødsleie fikk hun seg til å støtte kravet fra EU, USA og andre om å slippe Xiaobo fri for å la ham motta behandling i utlandet. Det viktigste for vår statsminister var å passe på at kommunistene i Beijing ikke ble sinte på oss igjen.

Heldigvis vil Liu Xiaobos navn for alltid stå på listene over fredsprisvinnere. Som en evig påminnelse om det kinesiske kommunistpartiets forbrytelser mot menneskerettighetene.

Skam over Kina og fred over Liu Xiaobos minne.