Kvinnehat, hets og demokrati

Straffefrihet er alltid et signal til gjerningsmannen om at han bare kan fortsette.

Når kvinner hetses ut av politikken, har vi et alvorlig ­demokratisk problem.

Amnesty International lanserte denne uken aksjonen #stoppnetthets. Menneskerettighetsorganisasjonen har gjort tre undersøkelser om kvinners deltakelse i offentlig debatt. Én av dem tar særlig for seg kvinnelige politikeres erfaringer. Amnesty presiserer at både menn og kvinner opplever hets, men at hetsen rammer ulikt.

Hetsen mot kvinner er mer personlig og seksualisert. De hetses fordi de er kvinner. Mange kvinner mottar løpende negative kommentarer om utseende og kropp. De får jevnlige trusler om seksuell vold, inkludert voldtekt. «Hvis du ikke tåler drapstrusler, har du ingen ting på Stortinget å gjøre», sier en politiker, ifølge Aftenposten.

Ikke uventet er det kvinnelige toppolitikere som står i den sterkeste stormen. Tre av fire i denne gruppen har opplevd slik hets. Syv av ti rikspolitikere sier at hets har gjort dem mer forsiktige. Undersøkelsen viser også at hetsen får store konsekvenser for kvinnenes privatliv.

De forteller om konsentrasjonsvansker, frykt for å gå ute på gaten på kveldstid, og at det går ut over både selvtilliten og søvnen. For noen oppleves hetsen så alvorlig at det påvirker hvilke saker de uttaler seg offentlig om. Andre velger til slutt å trekke seg fra politikken, fordi totalbyrden med å være politiker blir for stor.

Amnesty fortjener stor ros for å ta opp temaet. Undersøkelsene de har gjort viser at netthets ikke bare er et ubehagelig fenomen, det er i ferd med å bli et demokratisk problem. Når hets og trusler blir så alvorlige at det påvirker hvilke saker politikere engasjerer seg i og i verste fall tvinger dem ut av politikken, da er situasjonen uholdbar. 105 år etter at modige, norske kvinner kjempet seg til stemmerett og valgbarhet, kan vi ikke tåle at frykt og trusler skal presse folk ut.

Selvsagt skjer det ikke bare i Norge. Den erfarne, svenske journalisten Jan Scherman nevner netthets som en av flere trusler mot demokratiet i dokumentaren «Lenge leve demokratiet», som ble sendt på NRK tidligere i høst. I en undersøkelse sier 51 prosent av kvinnelige representanter i Riksdagen at trusler påvirker dem i riksdagsarbeidet. «Disse kreftene, som er innstilte på å true og krenke, bidrar til at det blir en selvsensur i Riksdagen», konkluderes det i dokumentaren.

Nå kan det selvsagt innvendes at politikere må tåle en trøkk. Ikke minst rikspolitikere. At de må takle å stå i tøffe debatter. At vi ikke kan ha et samfunn der folk føler seg krenket og roper opp for den minste ting. Men saken Amnesty nå har satt på dagsorden handler ikke om at folk hyler opp for bagateller. Det handler om grov hets og trusler som er forbudt ved lov, og som derfor går forbi ytringsfrihetens grenser. Ingen kvinnelig politiker skal tåle trusler om at hun skal gruppevoldtas eller drepes.

I en tid der #metoo-kampanjen opplevdes som et stort gjennombrudd, er det nedslående å se at så mange kvinnelige politikere og samfunnsdebattanter hetses for kropp og utseende og utsettes for seksualiserte trusler. Det viser at kampen for likeverd mellom kjønnene på ingen måte er i mål.

Tonje Brenna, Ap-politiker og Utøyaoverlevende, sier til Aftenposten at hun opplever et så sterkt hat at det gjør henne redd. Hun tolker innholdet i hetsen dit at mye kommer fordi hun er kvinne.

Har de rett, de som hevder at det finnes et kvinnehat i kommentarfeltene på nett? I så tilfelle, hvor kommer dette hatet fra? Det er et relevant spørsmål å stille, hvis man skal klare å redusere fenomenet på sikt. Det finnes garantert mange forklaringer, men følgende tre spiller trolig inn:

Først og fremst mener vi at pornoindustrien har vært en produsent av hat og forakt mot kvinner fra dag én. Når ­kvinner kun vurderes ut fra utseende, når de reduseres til gjenstander som skal gi menn nytelse, og når den ene kvinnen­ kjapt kan byttes ut med den andre, fremmes det motsatte av respekt og likeverd.

For det andre viser forskning at en del menn sliter med å finne en meningsfull plass i samfunnet i dag. Den tradisjonelle­ mannsrollen som forsørger og beskytter utfordres. Klassiske mannsarbeidsplasser legges ned, og jentene gjør det bedre enn guttene i et teoretisk skolevesen. Når samfunnet skaper tapere, skapes også sinne.

For det tredje tror vi at netthetsens intensitet har ­sammenheng med normoppløsning i samfunnet. Det speiler­ en påfallende mangel på folkeskikk og en brutalisering av menneskelige relasjoner.

Dette er fenomener som er tunge å snu. Det som derimot­ er overkommelig, er å sørge for at alvorlig netthets og trusler­ anmeldes, og at politiet både har ressurser og kompetanse til å etterforske, slik at de skyldige blir dømt.

Så lenge ­nettrollene tror at de kan lire ut av seg det verste grums uten at det får ­konsekvenser for dem, vil de bare holde på. Straffe­frihet er alltid et signal til gjerningsmannen om at han bare kan ­fortsette.