Kristen tro og kulturkristendom

Sann kristendom vil fungere som et kulturelt bolverk mot mange slags utglidninger. Men kristendommen er i sitt vesen ikke et politisk redskap.

I går ble nok en gang koptiske kristne rammet av et fryktelig terrorangrep.29 mennesker ble drept da væpnede menn gikk til angrep på en buss. I dagens avis kan vi lese om hvordan mange kristne i Egypt utmerker seg ved å ikke reagere med vold når de blir forfulgt.

Samira Fahni er en av dem som utfordrer oss til å tenke over hva det kan innebære å være en kristen.13. mai kunne vi lese i Dagen om hvordan hun svarte da hun ble intervjuet av en kjent egyptisk tv-programleder.

Fahnis ektemann ble drept under angrepene mot to egyptiske kirker på palmesøndag. «Må Gud tilgi dere, og vi tilgir dere også.

Tro meg, jeg tilgir dere», sa hun til sin manns drapsmenn, henvendt til den lamslåtte programlederen som spurte hva disse kristne var laget av. Vi kan ikke vite hva Fahni tenkte og følte da hun sa dette. Men vi kan si at hun illustrerte noe av Kristi sinnelag. Og det i et land hvor kristne er en minoritet.

I en annen del av verden har New York-pastorenTim Keller utmerket seg som en klartenkt åndelig leder. Han er premissleverandør for kristne ledere i ulike miljøer, også her i landet.

Tidligere i mai skrev han følgende på Twitter: «Hvis kulturkristendom betyr å identifisere seg som kristen uten frukt eller praksis, er kanskje sekularisme Guds måte å fjerne denne avsporingen på» (min oversettelse).

Kellers påstand er ransakende, ikke minst for oss i Vesten. For vi står i en lang kristen tradisjon, og vi kommer fra et område hvor kristendommen har hatt et sterkt hegemoni. Men nå står vi midt i et skifte. Det er ikke først og fremst møtet med fremmede religioner som har forårsaket dette, det er vi selv.

Kulturkristendom er et konstruert begrep. Og det klinger nok litt ulikt i ulike menneskers ører. Men vi forstår at det handler om en anerkjennelse av noen kristne verdier, uten at det nødvendigvis innebærer tilslutning til troen på Jesu død og oppstandelse i vårt sted.

Kulturkristendom er antakelig bare mulig i en etterkristen sammenheng. I samfunn hvor den kristne tro aldri har vært dominerende, vil en rent kulturell tilslutning til kristendommen være mindre aktuell.

Vi lever på mange måter i en etterkristen kultur. Fremdeles kan vi godt kalle Norge for et kristent land, og det finnes ingen annen religiøs eller ideologisk retning som er i nærheten av en tilsvarende klangbunn i befolkningen som den kristendommen har.

Samtidig blir det stadig vanskeligere å nå frem med kristent fundert tenkning i samfunnsdebatten. Og enda viktigere: deltakelsen i kristne fellesskap avtar.

Sann kristendom vil fungere som et kulturelt bolverk mot mange slags utglidninger. Men kristendommen er i sitt vesen ikke et politisk redskap.

Tvert imot. Kristendommen forandrer mennesker innenfra, slik at de kan være forandringsagenter i samfunnet. «Mitt rike er ikke av denne verden», sa Jesus. Det utsagnet falt i dårlig jord hos mange den gang, og det faller i dårlig jord hos mange i dag.

Men det er ikke ved maktmidler eller ved tvang at Guds rike vinner terreng. Kristendommens innflytelse i samfunnet kan nok bli styrket gjennom politiske vedtak.

Men kristendommen handler i sitt dypeste vesen om en trosmessig tilslutning til evangeliet om Jesus Kristus. Det er troens glød som gir mennesker mot til å velge annerledes. Fordi evangeliet har blitt virkelig for dem. Fordi de har fått møte Den oppstandne.

Slik er kulturkristendom på en grunnleggende måte den kristne troens motstykke. Verdigrunnlaget kan et stykke på vei være felles. Men kristendom kan ikke begrenses til et sett med verdier.

Det er gjennom troen at kristendommen gjennom historien har satt sitt preg på utviklingen. Det er ved tro mange kristne med åpne øyne fortsatt velger døden fremfor livet hvis alternativet er å fornekte Jesus Kristus.

Det er ikke tilfeldig at trosbekjennelsens tre artikler alle begynner med «Jeg tror på ...». Å ta imot denne troens gave innebærer å bøye seg for Gud og erkjenne sitt eget behov for en frelser. I dette ligger det også å akseptere Guds autoritet og at frelsen faktisk finnes og er både nødvendig og tilstrekkelig. Kulturkristendom står i direkte konflikt med en slik tillit til Gud.

Det er med et slikt bakteppe at vi kan forstå hvorfor Samira Fahni svarte som hun gjorde. Det er ikke lett, og det er slett ikke smertefritt.

Hun kunne ha reagert med frykt og hat. Men nettopp derfor er intervjuet hun gav et glimt inn blant den kristne kirkes sterkeste og vakreste kjennetegn: hvordan den møter forbannelse med velsignelse, urett med rett, kulde med varme, ondskap med godhet. I en kulturkristen kontekst må disse kjennetegnene vike. Der blir Kristi sinnelag lett glemt.

Vi har ikke opplevd angrep på kirker i Norge slik de har opplevd det både i Egypt og andre steder. Derfor skal vi være varsom med de direkte sammenligningene. Men vi står midt i et møte med en kultur i endring bort fra kristendommen. Med hvilket sinnelag møter vi vårt eget folk?

Kanskje er sekularismen en måte å vekke kirken på. For i vårt samfunn er det merkelig nok sekularistene som fremstår som de ledende misjonærene. Dypest sett har de ikke noe budskap vi kan leve og dø på. Men det har kirken. Jesus er fortsatt veien, sannheten og livet.