Kirkens kamp mot tidens skylapper

Det er ikke uten videre noe godt tegn for en kristen kirke når den får sympati fra samtiden.

Enhver tid har sine dogmer og sine tabuer. Også vår tid, selv om nettopp fraværet av uttalte dogmer er et av tidens kjennetegn. Dette fraværet kan i seg selv få et dogmatisk preg. Tidens skylapper trenger ikke å være mindre fremtredende om de blir kledd i en postmoderne drakt.

Det å utfordre det bestående har aldri vært noen enkel oppgave. I forbindelse medreformasjonsjubileet er nettopp dette en av de viktigere lærdommene vi tar med oss fraMartin Luthers oppgjør med deler avDen katolske kirkes lære og praksis. Luthers kamp innebar en betydelig risiko, og reformasjonens seier kom ikke uten motstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men når ulike parter i den kirkelige debatten i dag gjerne vil ta Luther til inntekt for sitt syn, er det viktig å huske på hvor han hadde sin grunnleggende forpliktelse.

Samtidig er det også viktig å huske på hvilken historisk sammenheng han befant seg i. Vi kan ikke uten videre overføre tenkning eller slagord fra en tid til en annen. Betoningen av «Skriften alene» vil for eksempel i dag klinge annerledes enn det gjorde på 1500-tallet, fordi vi lever i en mer individualistisk orientert tid.

Skriften alene var aldri ment som noe grunnlag for at den enkelte skulle utvikle sitt eget bibelsyn, eller at kirken i innbilt bibeltroskap kunne vedta en lære som er åpenbar strid med både lære og tradisjon.

Mandag og tirsdag i forrige uke trykket vi et foredrag som MF-professorTorleiv Austad holdt i Nygård kirke i Bergen i februar. Det er vel verd å lese dette foredraget i sin helhet. Austad har i mange år vært en fremstående teolog, og ledet blant annet i sin tidDen norske kirkes lærenemnd.

Noe av det Austad betonte i foredraget, var kostnaden som kan følge av å innta upopulære standpunkter i samtiden. «Det kan være tøft å si nei til teologi og kirketenkning som er farget av det som anses som filosofisk og politisk korrekt tale i dag. Det fikk Luther erfare», skrev Austad med rette.

Han advarte mot å forveksle tradisjonen med det rådende folkeflertallets syn, og konstaterte at «Tradisjonen har lett for å få sin egen tyngde som det ikke er så lett å underkaste Skriftens dom, selv om en i læreskrifter og festtaler kan tale høystemt om Skriftens autoritet.»

Det viktigste testspørsmålet er ikke hvilke merkelapper man vil gi ulike synspunkter. Spørsmålet er snarere om et gitt synspunkt er i tråd med det grunnlaget man påberoper seg støtte fra. Den kristne kirke har gjennom hele sin historie levd i et spenningsfylt forhold til sin samtid. Slik er det også nå.

Men ikke minst i år skulle det være maktpåliggende å understreke forpliktelsen til Guds ord, til den læren vi har fått overlevert fra generasjon til generasjon like tilbake til kirkens første tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den som vil holde fast på Guds ords budskap, må regne med å møte motstand. Til dels fra storsamfunnet, men noen ganger også fra innsiden av kirken. Det er ikke uten videre noe godt tegn for en kristen kirke når den får sympati fra samtiden.