Kirkens ansvar for islams vekst

Islams økende innflytelse i Norge 
er en villet utvikling 
fra kirkens side.

Av og til kommer det bøker som man sluker fra perm til perm. Som man virkelig føler seg klokere etter å ha lest. At brikker faller på plass. Sammenhenger blir klare.

Professor Terje Tvedts smått sensasjonelle bok «Det internasjonale gjennombruddet», som nylig kom ut, er en slik. Min utgave er full av understrykninger, margkommentarer og utropstegn påført med kulepenner av ulik farge. Et arbeidseksemplar, rett og slett.

Boken er historien om Norges utvikling til å bli verdensmester i bistand, en humanitær stormakt og et multikulturelt og multireligiøst samfunn. Men fremfor alt beskriver den mekanismene og hvilke krefter som styrte dette nasjonale hamskiftet.

Tvedt er mannen som i sin tid skapte ordet «godhetstyranni». I sin nye bok lanserer han et nytt uttrykk som nok også vil sette spor etter seg. Han bruker begrepet «det humanitær-politiske kompleks» om den floraen av personer, partier, organisasjoner og hel- og halvstatlige organer som til sammen utgjør Norges fanebærere innen bistand, menneskerettsarbeid og miljøengasjement.

Denne milliardindustrien har ifølge Tvedt spilt en helt avgjørende rolle ikke bare når det gjelder utviklingshjelp og fredsarbeid, men også for innvandringen til Norge. Landet vårt har sammenlignet med befolkningens størrelse nå flere innbyggere fra den ikke-europeiske verden, enn nesten alle andre europeiske land.

Det kanskje aller mest interessante - og her er det som sagt mye å ta av i Tvedts bok - er kapitlene som handler om religionen islams introduksjon i Norge. Eller for å bruke Tvedts egne ord, hvordan «religionen Muhammed stiftet på 600-tallet i en ørken i Asia nærmest over natten ble en strukturerende kraft i det moderne Norges politisk-ideologiske liv».

Historieprofessoren påviser hvordan denne grunnleggende endringen av vårt religiøse landskap, har skjedd til akkompagnement av entusiastiske heiarop fra det humanitær-politiske kompleks, størstedelen av den norske partifloraen og fra det meste av norsk presse.

Tvedt går igjennom omtalen av islam i lederartiklene i fire norske aviser, blant annet vår kristenaviskollega Vårt Land, i perioden 2002-2015. I Vårt Land finner han ikke på disse 13 årene en eneste lederartikkel med kritikk av islam som religion eller politisk ideologi.

Han oppdager faktisk ikke et negativt ord om verken Koranen, islamske trossetninger eller muslimske tradisjoner. Tvedt legger lakonisk til at «innenfor et slikt perspektiv ble det for avisen naturlig ikke å drøfte det uomtvistelige faktum at islam var den religionen i hvis navn kristendommen og kristne ble drevet ut av Midtøsten».

Enda mer drepende er Terje Tvedts beskrivelse av Den norske kirkes og kristne miljøers aktive rolle i islams norske inntogsmarsj. Kirken begynte sitt dialogarbeid overfor islam i kjølvannet av den muslimske dødsdommen mot Salman Rushdie på slutten av 80-tallet. Men fatwaen mot den britisk-indiske forfatteren ble ikke fordømt fra kirkelig hold.

Derfra ble det snarere uttrykt forståelse for muslimenes reaksjoner. Daværende Stavanger-biskop Bjørn Bue mente at Rushdies bok «Sataniske vers», som senere resulterte i attentatet mot den norske forleggeren William Nygaard, ikke burde vært utgitt. Av hensyn til muslimene i Norge, som han sa.

I det hele tatt dokumenterer Tvedt i boken en systematisk kirkelig støtte til muslimske standpunkter også når disse havner i konflikt med vestlige frihetsverdier, som de gjorde blant annet i Rushdie-saken og karikaturstriden.

Tvedts hovedpåstand er at det ikke er tilfeldig at Den norske kirkes lederskap og muslimene havnet på samme side i verdikonfliktene. Islams økende innflytelse i Norge var nemlig en villet utvikling fra kirkens side. De så på det som en mulighet til å gjenvinne noe av sin egen tapte posisjon.

 Et samfunn med mer fokus på religion og religiøsitet - uansett hvilken type - kunne gi også kirkens ledere økende innflytelse. For inntil islam kom til Norge hadde nasjonen utviklet seg i stadig mer sekulær retning. Men ved å støtte muslimsk innvandring kunne man oppnå en styrking av religionens samlede rolle i samfunnet.

Hvis vi skal tro Tvedt, og det gjør vi, har altså kirken selv vært en aktiv pådriver for å skape en situasjon der kors må tas ned og der kristne gudshus etter hvert blir bønnehus for Allah. Det er en tragedie.

 

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.