Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Foto: Oded Balilty, Pool/AP/NTB scanpix

Israelsk likhet for loven

onsdag 5. desember 2018

Lederartikkel

Å være israelvenn er å vise støtte til vårt egen type samfunnssystem med demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og fri presse.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er i hardt vær for tiden. Han har i lengre tid vært ­under etterforskning for korrupsjon, og i helgen kom ­nyheten om at israelsk politi anbefaler at det tas ut tiltale mot ham.

Denne saken kommer i ­tillegg til to andre der israelsk politi allerede har anbefalt at Netanyahu blir stilt for retten grunnet lignende ­anklager.

Den jødiske statens fiender vil nesten på autopilot bruke disse korrupsjonssakene som et anti-israelsk argument. På oss er virkningen helt motsatt. At personer i samfunnets aller øverste sjikt straffeforfølges viser at Israel har stabile, uavhengige og velfungerende demokratiske institusjoner.

Netanyahu er ikke den første israelske statsministeren som havner i trøbbel med landets juridiske system. En av hans forgjengere, Ehud Olmert, som var statsminister 2006-09, måtte for to år siden i fengsel på grunn av en korrupsjonsdom med en bakgrunn ikke helt ulik det Netanyahu nå anklages for.

På vei inn for å sone gav han sin siste kommentar på en stund som fri mann: «Det er med et veldig tungt hjerte jeg aksepterer dommen. Ingen står over loven.» En annen som har erfart at i Israel vil både høy og lav bli stilt til ansvar for sine handlinger, er tidligere president Moshe Katsav.

I fem år satt mannen som tidligere hadde Israels aller høyeste embete, i fengsel etter å ha blitt kjent skyldig i seksuell trakassering.

Denne likheten for loven som råder i det israelske samfunnet, står i grell kontrast til forholdene i nabolandene. I de arabiske nasjonene er det nærmest fritt frem for korrupsjon, maktmisbruk og seksuelle overgrep, i hvert fall for den som har makt. De slipper å stå til ansvar når de bryter loven.

Makthaverne blant Israels naboer trenger ikke bry seg med at politi, påtalemyndighet og rettsvesen legger seg opp i hva de driver med. For uavhengige juridiske institusjoner eksisterer ikke. Der hersker det i stedet full ulikhet for loven.

De slipper også bryet med en pågående presse som graver i en regjeringssjefs kreative finanser eller undersøker tips om voldtekter som en statsleder skal ha begått. For der i gården er mediene effektivt kneblet, sensurert og tvunget til å tjene makt­haverne.

Arabiske statsledere behøver heller ikke å bekymre seg over å miste velgernes tillit og derfor risikere å bli kastet i neste valg. For frie valg finnes ikke, og de sitter med makten så lenge de vil.

Og det er forresten ikke bare i nabostatene dette skjer. Den samme demokratiske underskuddet er tydelig også hos israelernes forhandlingsmotpart, den palestinske selvstyreadministrasjonen. Der i gården vandrer den nå 83 år gamle eks-terroristen Mahmoud Abbas rundt og kaller seg «president», selv om det eneste valget i disse områdene ble avholdt for over tolv år siden.

Og det valget ble til alt overmål vunnet av Abbas’ bitre fiender i Hamas. Abbas mangler demokratisk legitimitet, men tviholder likevel på makt, penger og privilegier, helt i tråd med vanlig arabisk tradisjon og praksis.

Å være israelvenn er å vise støtte til vårt egen type samfunnssystem med demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og fri presse. Det valget burde egentlig ikke være så vanskelig.