Hva sann bibeltroskap er

Alle som vil kalle seg bibeltro, må også erkjenne at menneskers evne til å forstå Guds ord rett ikke er gitt en gang for alle på alle punkter.

«Gi akt på deg selv og på læren.» Apostelen Paulus’ formaning til Timoteus står som et ideal i mange kristne sammenhenger. Det bør den fortsatt gjøre.

Mangelen på lærebevissthet er en av de mest aktuelle utfordringene for den kristne kirke i våre dager. Med bibelkunnskapen på tilbaketog, vil forutsetningene for å utøve sunn dømmekraft bli ­svekket.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Derfor vil vi med ganske stor sikkerhet se flere eksempler på at kristen teologi blir blandet sammen med både humanistisk og nyreligiøs tenkning i årene fremover. Det må kristne sammenhenger ta på det største alvor.

Når vi snakker varmt om bibeltroskap, må vi også være våkne for den faren som ligger i at vi for raskt setter likhetstegn mellom våre egne standpunkter og Bibelens lære. Hvis det å være konservativ blir ensbetydende med at man automatsk står fast på alle standpunkter man hadde tidligere, risikerer man at troskapen knyttes til ens egen historie mer enn til Bibelen.

Alle som vil kalle seg bibeltro må også erkjenne at menneskers evne til å forstå Guds ord rett ikke er gitt en gang for alle på alle punkter. Vi skal ikke ha lest mye kirkehistorie før vi får bekreftet at mennesker har tatt Guds ord til inntekt for både handlinger og holdninger som vi i dag vil ta avstand fra. Denne erkjennelsen var sentral iMartin Luthers oppgjør medDen katolske kirke.

Men vi må også i vår tid være villige til ydmykt å la Guds ord veilede oss. Det handler ikke om å oppgi standpunkter som er kontroversielle i samtiden, slik for eksempel samlivsetikken er det nå, men om å være åpen for Åndens veiledning i vår egen forståelse av Bibelen.

I gårsdagens avis haddeSilje H. K. Jøssang en viktig kronikk på trykk under overskriften«Den kristne korrektheten». Jøssang er psykologi­student, og redaksjonsleder i magasinetFast Grunn. Hun spør blant annet om hvorfor så mange forlater troen når de er i 20–30-årene.

En av årsakene mener hun kan være at de spørsmålene unge mennesker stiller, ikke får svar fra de kristne miljøene de har tilhørt. Kanskje fungerer de indre mekanismene så sterkt at mange ikke en gang våger å stille disse spørsmålene, i frykt for hvordan de da vil bli omtalt. Gitt den relativiseringen vi ser rundt oss, er det behov for å holde den læremessige fanen høyt. Men vi må også ha respekt for at vi alle er mennesker i utvikling.

Det finnes noe som er bibelsk, og det finnes noe som ikke er bibelsk. Det finnes en lære å ta vare på, og det finnes en vranglære å avvise. Men i ydmyk erkjennelse av våre egne begrensninger, gjør vi klokt i å opptre varsomt når det gjelder å karakterisere dem som tenker annerledes enn oss selv. Det betyr ikke at vi ikke skal snakke sant om det som bryter med Guds ord.

Et av hovedprinsippene i den reformatoriske arven, er at vi ikke har noen autoritet over Guds ord. Det innebærer blant annet at den tradisjonen hver av oss står i, i forsamling eller menighet, ikke er hevet over sann innsikt i Guds ord. Virkelig bibel­troskap er å være tro mot Bibelen.