Gledelig initiativ fra utenriksministeren

Vi skal ikke så mange årene tilbake før religiøs forfølgelse var et emne som i stor grad ble oversett i den norske offentligheten. Det var som om informasjonen ikke nådde frem. For informasjonen fantes.

Organisasjoner som Stefanusalliansen og Åpne Dører har i mange år arbeidet for forfulgte kristne verden over. De senere årene har dette arbeidet også blitt viet oppmerksomhet fra sentralt politisk hold. Det er svært gledelig.

Lørdag kunne vi her i Dagen lese at utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) inviterer til konferanse om tros- og livssynsfrihet. Og hun legger konferansen til 12. november, samme dag som det årlige fakkeltoget i regi av de to nevnte organisasjonene.

Dermed vier hun tung politisk oppmerksomhet til dette området, samtidig som hun med datovalget også anerkjenner den innsatsen Åpne Dører og Stefanusalliansen har vist over lang tid.

Det er nødvendig å erkjenne at kampen for trosfrihet aldri er vunnet en gang for alle. I næringslivet vil vi til enhver tid trenge konkurransemyndigheter fordi det alltid vil finnes krefter som søker å tilta seg monopolmakt og dermed ødelegge det frie markedet. I politikken trengs det alltid demokratiske kontrollmekanismer for å ta konsekvensen av at makt har en tendens til å korrumpere.

Slik vil det gjerne også være på det religiøse området. Hvis man har mulighet til det, kan det være fristende å bruke den tilgjengelige makten til å kneble eller kriminalisere dem som tror annerledes enn en selv. Derfor er trosfrihet en verdi vi må kjempe for hele tiden. Ikke minst på dette området, som for mange er så nært forbundet med identitet og historie, kan det være særlig viktig å minne om at vi må tåle hverandre, også når vi ikke ber til samme gud.

Det er en alvorlig kjensgjerning at over 70 prosent av verdens befolkning bor i områder med liten eller begrenset trosfrihet. Det er i det reelle møtet mellom ulike trosretninger at toleransen blir testet. Vi kan sitte på hvor mange seminarer og konferanser vi vil og snakke pent om vårt eget mangfold. Den eneste virkelig relevante testen er møtet med Den andre.

For Norge som et kristent land har det lenge vært viktig å gi religionsfriheten gode kår. Det var trosfrihet i Norge lenge før grunnlovsendringene i 2012. Også mennesker med annen religiøs bakgrunn, eller ingen religiøs bakgrunn, skal ha anledning til å praktisere sin tro også her. Samtidig skulle vi kjenne et spesielt ansvar for å beskytte kristne minoriteter rundt i verden. Og dét trengs.

«De som lever med begrensningene er viktige stemmer. Uten å høre de stemmene, er det vanskelig å finne de gode virkemidlene», sa utenriksministeren til Dagen lørdag. Det er en viktig påpekning.

Blant annet norske utlendingsmyndigheters møte med kristne asylsøkere gir noen ganger inntrykk av at man ikke makter å løfte blikket utover vårt sekulariserte samfunn, hvor religion i stor grad er en privatsak. Skal trosfriheten være reell, må den også gjelde for dem som er nærmere knyttet til sin egen tro enn det som er typisk norsk anno 2018.

Derfor er det å håpe at konferansen i november kan bidra nettopp til det utenriksministeren tar til orde for. At de som lever med forfølgelse får fortelle om sin situasjon, og at politiske myndigheter benytter de mulighetene de har til å arbeide for menneskerettighetene, ikke minst for trosfriheten.