KRITISK: Representanter for den polske organisasjonen Ordo Iuris fortalte i Dagen mandag om sin kommende rapport om norsk barnevern.  Foto: Tore Hjalmar Sævik

Frykten for norske tilstander

onsdag 9. januar 2019

Lederartikkel

Kritikken mot barnevernet bør fremkalle selvkritikk, ikke bare selvforsvar.

Den internasjonale kritikken mot norsk ­barnevern får stadig nye utslag. I går fortalte vi om rapporten som den polske organisasjonen Ordo Iuris arbeider med. De polske juristene ­mener ­familiens og biologiens betydning blir under­vurdert i norsk barnevernspraksis.

Og de er bekymret for at ideologien som legges til grunn i Norge, skal få ­sterkere fotfeste i deres eget og andre sentral­europeiske land.

Fra norsk side er det lett å reagere på refleks i møte med slik kritikk. Vi er et samfunn med høy grad av tillit. Det gjelder overfor hverandre, og det gjelder nesten enda mer overfor staten. De fleste av oss er trygge på at vi får helsehjelp og andre velferdsordninger vi måtte trenge.

Når barnevernet går inn i en familie, er det naturlig å tro at det er gode grunner til dette. Og for all del, det kan det ofte være. Vanskjøtsel og omsorgssvikt forekommer dessverre også i det vi ynder å kalle verdens rikeste land.

Et velfungerende samfunn må ha ordninger som tar sikte på å hjelpe barn som lider og skades av egne foreldre. Alle mennesker av god vilje vil, uavhengig av alt annet som splitter oss, være enige om at vi ønsker det beste for barna.

Samtidig er det viktig å være klar over at det ikke finnes noen udiskutabel definisjon av hva som er barns beste. Her er vi ved kjernen av det som utløser så sterke anklager mot Norge fra kritikere av barnevernet i utlandet. Vel kan man si at en del kritikk er unyansert og vitner om mangelfull innsikt i norske forhold.

Men vi mener det er all mulig grunn til å spørre seg hvorfor så mange, i så mange land, er blitt så opprørt over norsk barnevern. Det er særlig tankevekkende at reaksjonene kommer fra land som har erfaring med en undertrykkende kommunistisk stat.

Et av kommunismens mål var å svekke familien på samfunnets bekostning. Man så familien som en borgerlig og undertrykkende enhet. De som har erfaring med dette, kan av høyst forståelige ­grunner bli urolige når de hører om at staten griper inn i familielivet med til dels svært sterke maktmidler.

Særlig urovekkende blir dette når en i vårt land også har sett en dramatisk utvikling av familieoppløsning og en radikal familie- og kjønnsideologi. Parallelt er det biologiske prinsippet blitt ­mistenkeliggjort. Raundalenutvalget fra 2012 knesatte prinsippet om «utviklingsfremmende tilknytning».

Til tross for at den biologiske familiens verdi ble bekreftet, la man inn en forutsetning om at barn skulle ha en oppvekst som fremmet utviklingen deres. Da blir barnevernsarbeideres skjønn svært avgjørende – og mangelen på sådan blir skjebnesvangert.

I alle samfunn skjer ting vi for alt i verden ville unngått. Men vi kan ikke gjøre hva som helst for å unngå dem. Derfor trenger vi prinsipper. En stat som gjør hva som helst for å gi innbyggerne trygghet, fratar dem friheten.

Psykologiprofessor Lars Smith skrev følgende i Morgenbladet i 2015: «det er bedre at ti uskyldige foreldre utsettes for omsorgsvedtak enn at ett lite barn må vokse opp med vold, rus eller overgrep».

Hvis slike holdninger får legge premisser for barnevernets arbeid, er vi ille ute. Foreldreretten og familienes frihet bør være et helt grunnleggende prinsipp. Foreldre elsker vanligvis barna sine. Det kan en stat aldri gjøre.

Derfor skal det svært gode grunner til å fjerne barna fra opphavet. Kritikken mot barnevernet bør fremkalle selvkritikk, ikke bare selvforsvar.