Europas tomme kirker
Hva gjør vi med alle de tomme kirkene? Dette spørsmålet kommer til å bli mer påtrengende i årene som kommer.
I Norge er det bygget 356 nye kirker etter krigen. Samtidig har besøket gått kraftig tilbake. «Norge er blitt et land med mange tomme kirker», slo NRK fast i Dagsrevyen lørdag.
Noen steder står gamle kirker tomme fordi det er bygget nytt. Andre steder er befolkningsgrunnlaget så skrint og tallet på kirkegjengere så lavt at man ikke kan ha gudstjenester like ofte som før. Dermed blir det vanskelig å forsvare at det brukes millioner til kirkelig vedlikehold på stramme kommunebudsjetter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men om folk ikke går så hyppig i kirken, har forbausende mange likevel sterke følelser for kirken sin. Dét kommer frem når det blir snakk om salg eller riving. For kirkene har vært samlingspunkt i glede og sorg. Mange av dem er dessuten svært vakre. De er en del av bygda og bydelens identitet; estetisk, kulturelt og åndelig.
I Nederland blir det angivelig stengt en kirke hver uke. Hva sier det oss at mange kirker står tomme over hele Europa? Dette spørsmålet ble diskutert i siste Verdibørsen, NRK P2s program for etikk og livssyn. Med forskerne Eivor Andersen Oftestad og Asle Toje som gjester tok de Dagsrevyens innslag om tomme kirker et steg videre.
Tomme kirkebygg taler sitt tydelige språk om at kirken har mistet kontakt med befolkningen. At folk ikke opplever kirkens budskap som viktig lenger. Og enda verre: At folket mister troen. Dette handler om så mye mer enn bygninger som ikke lenger er i bruk.
Det signaliserer en dramatisk samfunnsendring. Alle tidligere sivilisasjoner har hatt religionen i sentrum, påpekte Toje. Når Europa beveger seg mot et gudløst samfunn, er dette nytt i historien – om vi ser bort fra kommunismens ateistiske fiasko.
Gjør det noe? spurte NRKs programleder. Vi har jo gode samfunn, innvendte hun. Selv om Vest-Europa har færrest troende, er det hit folk vil. Har vi det ikke bra selv om kristendommen forsvinner? Til det vil vi innvende at kristendommen nettopp er grunnen til at vi har det så bra.
De europeiske demokratiene er bygget på kristne verdier som menneskeverd, likeverd, ærlighet og arbeidsmoral. Det er høyst usikkert om vi vil ha det like godt om hundre år hvis respekten for menneskeverdet svekkes og tilliten som har preget våre samfunn forvitrer.
Europa er i ferd med å gi avkall på en dyrebar arv, uten å vite hva vi får i stedet. Én side av dette er at vi mister tolkningsnøkler til vår egen kultur, når vi ikke lenger kjenner Bibelens fortellinger og bud. En annen side er at vi mister kulturell og åndelig motstandskraft i møte med mennesker fra andre religioner og kulturer.
Her er det ikke bare folket som svikter kirken, men også kirkens ledere som svikter folket ved å velge kompromisser og unnvikende løsninger. En trygg og levende kirke ville for eksempel møtt vår tids innvandringsbølge som en misjonsmark og forkynt evangeliet til frelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men i kirker der den teologiske utviklingen har gjort det vanskelig å snakke om frelse og fortapelse, mister man frimodigheten til å drive misjon. Eivor Andersen Oftestad berørte et sentralt poeng da hun minnet om at kirkens egentlige rolle er å være motkultur.
Svikter den her, mister den kraften. Når kirken våger å forkynne evangeliet kan den riktig nok være omstridt, men det er da kirken vokser. Her ligger håpet for Europa.
