Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen, offentliggjode fredag 5. oktober at Denis Mukwege og Nadia Murad er vinnerne av årets fredspris. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

En svært velkommen fredspris

søndag 7. oktober 2018

Lederartikkel

Derfor er det så gledelig å se at yazidiledere i Irak inkluderer overlevende yazidikvinner med seremonier som ønsker dem velkommen tilbake i fellesskapet.

Den tause lidelsen til millioner av kvinner verden over ble endelig hørt, da det ble kjent at årets fredspris går til Denis Mukwege og Nadia Murad. Med denne tildelingen blir kampen mot voldtekt brukt som våpen i krig plassert øverst i den internasjonale bevisstheten.

Når årets nobelpris blir møtt med glede, er det fordi vi så inderlig unner nettopp disse to prisen. Legen Denis Mukwege har vært en pionér i arbeidet med å løfte frem kvinners lidelser i krig.

Gjennom den årelange konflikten i Kongo er voldtekt systematisk blitt brukt for å spre frykt, fordrive mennesker, splittet familier og ødelegge lokalsamfunn. Over 40.000 kvinner har fått behandling på sykehuset Mukwege leder i Bukavu. Takket være hans enorme innsats får kvinner helsen, verdigheten og livet tilbake.

Nadia Murad var midt i kaoset da IS angrep i 2014 og yazidiene flyktet for livet mot Sinjar-fjellet. Hun mistet seks brødre da mange av hjembyens menn ble drept og var selv en av 3527 yazidikvinner som ble bortført, ydmyket og mishandlet. Mange av dem ble brukt som sex-slaver og solgt fra den ene IS-krigeren til den andre.

Nadia klarte å flykte. Siden har hun gitt IS-ofrene et ansikt ved å dele historien sin. Hvor mye dette må ha kostet henne, fikk vi en anelse om da hun kom hjem til byen sin, Kocho, i juni 2017. Da knakk hun sammen i utrøstelig gråt.

Vi som så nyhetsinnslaget, kan aldri skjønne smerten som ligger bak Nadias gråt. Vi kan aldri sette oss inn i panikken en ung yazidijente kjenner når enda en IS-soldat drar henne med seg, eller redselen hos en mor i Kongo når det plutselig står en flokk geriljasoldater i døra.

Vi skjønte kanskje litt, da vi sommeren 2014 så bilder av unge yazidijenter som var plassert i bur på torget i Mosul. De var til salgs som dyr. Hvor livredde og hjelpeløse må de ikke ha følt seg.

Selv fikk jeg et glimt inn i smerten da jeg for to år siden intervjuet en overlevende yazidikvinne som hadde funnet et bilde av datteren på internett. Moren var blitt løslatt av IS. Den 15 år gamle datteren var fremdeles fange. Nå hadde IS lagt henne ut for salg.

Så brutalt har livet vært for yazidiene de siste årene. Kun den som har opplevd denne ondskapen på kroppen vet hvor dyp smerten er. Vi andre kan bare ane omfanget av den, men det er likevel nok til at vi kjente tårene sprenge på da fredsprisen ble gjort kjent, for det ligger uendelig mye lidelse bak en pris som denne.

Lenge så man på fenomenet voldtekt i krig som uunngåelig. Man mente at det var umulig å hindre at soldater som var lenge vekke fra koner og kjærester, oppsøkte prostituerte – eller voldtok i en brutalisert krigssituasjon. I dag er dette synet passé.

Man erkjenner at voldtekt blir brukt som bevisst taktikk i konflikter. Det er villet, planlagt og iverksatt, ofte fra øverste hold. Ikke minst er seksuell vold blitt brukt for å fordrive etniske og religiøse minoriteter.

Går vi tilbake til slutten av 2. verdenskrig, så verden hvordan Den Røde Armé oppførte seg da de systematisk voldtok tyske kvinner. Og vi så det i krigen i Bosnia, der serbiske soldater samlet muslimske kvinner i rene voldtektshus.

I tillegg til å spre frykt, var sex-slavene for IS både et middel til å rekruttere nye menn til kamp, og et middel til å overføre en ekstrem ideologi til neste generasjon, gjennom barna disse kvinnene fødte.

At voldtekt på denne måten brukes som våpen i krig, er dypt forkastelig. Det innebærer en dehumanisering av andre mennesker og demonstrerer en rystende forakt for menneskeverdet.

FNs Sikkerhetsråd har de siste tiårene intensivert arbeidet mot seksuell vold mot kvinner. Det samme har en rekke internasjonale organisasjoner. En av de store utfordringene i denne kampen er at overgriperne stort sett går fri.

Konsekvensene av at så få straffes, er store. Det sender signaler til kvinnene om at det er nytteløst og farlig å melde fra. Og det sender ikke minst et budskap til overgriperne om at de fritt kan fortsette. Derfor er gode rettsprosesser svært viktig i kampen mot seksualisert vold.

I tillegg til de store fysiske og psykiske skadene ofrene påføres, har det voldsomme stigmaet som tradisjonelt har vært forbundet med voldtekt gjort ofrenes liv svært vanskelig. Å løfte stigmaet bort fra skuldrene deres og plassere skyld og skam der det hører hjemme, nemlig hos overgriperne, er avgjørende.

Både for å lette byrden for kvinnene, men også for å gjøre voldtekt mindre effektivt som våpen. For når den bortførte og voldtatte kvinnen blir mottatt med omsorg og respekt når hun kommer hjem, i stedet for utstøtelse, fungerer ikke voldtekt lenger like bra som metode for å ødelegge mennesker og lokalsamfunn.

Derfor er det så gledelig å se at yazidiledere i Irak inkluderer overlevende yazidikvinner med seremonier som ønsker dem velkommen tilbake i fellesskapet.

Dagen ønsker Nadia Murad og Denis Mukwege hjertelig til lykke med fredsprisen.