En himmel over livet

For har den som ikke bryr seg om det evige livet, egentlig bruk for frelsen?

Kommunistene advarte mot religion og kalte det opium for folket. De mente lengselen etter himmelen gjorde folk ­virkelighetsfjerne og passive i møte med urettferdighet og undertrykkelse. De tok feil.

For nettopp håpet om himmelen, troen på frelsen og livet etter døden, gjør mennesker virkelighetsnære. Det gir kraft til å takle livet, selv når det menneskelig sett virker uutholdelig.

Fra vårt norske perspektiv nærmer det seg uutholdelig i Egypt, etter atIS denne våren gikk ut og oppfordret til drap på kristne.

Hvor lenge, Gud? Hvor lenge skal kristne i Egypt måtte leve med at de er jaget vilt? Spørsmålet ble påtrengende for en uke siden, da meldingen kom om at væpnede menn hadde angrepet en buss full av kristne egyptere på vei til et kloster sør for Kairo. Blant de 28 drepte, var det to barn. Et titalls passasjerer er fremdeles kritisk såret.

Som vi vet var dette bare det siste av flere terrorangrep mot kristne det siste halvåret, med bombeeksplosjonene i julen og påsken som de verste. Og det er ikke bare i Egypt.

På Filippinene ble ni kristne drept etter at islamister stormet byen Marawi og satte fyr på en katedral og et kristent college. Nå holder islamistene presten Teresito Suganob og rundt 200 andre kristne som gisler.

Og vi kan finne enda flere eksempler. Afrikanske misjons­ledere forteller at radikale islamistiske grupper angriper kristne ukentlig, ja, noen steder daglig. Ikke minst i de nordlige delene av Nigeria. Disse eksemplene viser hvor ekstremt vanskelig det er for kristne å leve tett på radikale islamister.

Og samtidig blir vi enda en gang forbløffet over vitnesbyrd om egyptiske kristne som møter terroren med kjærlighet og tilgivelse. Vi vet at bildet er sammensatt. Vi vet at mange også er redde, sinte og frustrert over at myndighetene ikke gjør nok for å beskytte dem.

Men der er ingen bølge med kristne hevnangrep, verken i Egypt eller andre steder. Som en undersøkelse nylig viste: Forfulgte kristne reagerer ytterst sjelden med vold.

Men det som også gjør inntrykk, er de mange uttalelsene som peker på håpet de har i himmelen. «Han sto i kirken og tilba Gud, i neste øyeblikk var han i himmelen og fortsatte tilbedelsen der», sa enken etter en mann som gjorde tjeneste som diakon og liturg i en kirke om ble bombet palmesøndag.» Hun var trygg på at mannen var hjemme i himmelen nå. Det gjorde sorgen lettere å bære.

Det er ikke ofte vi hører forkynnelse om himmelen i kirkene og bedehusene våre. Vi snakker ikke mye om at Jesus skal komme igjen og at det skal være en dom, heller. Og den som våger å snakke om endetiden, blir fort sett på som paranoid og konspiratorisk.

Kanskje kan manglende himmellengsel forklares med materiell velstand. Vi har det så godt at vi ikke trenger himmelen. Eller kanskje har himmelen kommet i vanry, fordi tidligere tiders nidkjære evangelister forsøkte å skremme folk inn i himmelen.

Uansett forklaring, så mister vi en vesentlig dimensjon i det kristne livet, hvis vi lar være å snakke om det evige livet. Ja, verre enn som så, vi bommer totalt. For har den som ikke bryr seg om det evige livet, egentlig bruk for frelsen?

Den koptisk ortodokse kirke har en sterk bevissthet om at de står i en lang tradisjon som lidende kirke, som martyrkirke. «Vi er ikke bare kalt til å leve i fellesskap med Kristus, men også til å lide i fellesskap med ham», sa den egyptiske pastoren Fawzi Khalil til Dagen nylig.

Som del av dette har de også en sterk bevissthet om himmelen. Den som har en himmel over livet, får et annet perspektiv. Han vet at lidelsen er midlertidig, mens himmelen er evig. Den som har en himmel over livet, blir heller ikke så lett overveldet av frykt og hat. I ukene etter påske har vi hørt kristne egyptere si at de ber for terroristene.

Bibelen ber oss be for dem som forfølger oss. Dette er ikke først og fremst en bønn som skal beskytte oss selv, men en bønn om at forfølgerne skal møte Jesus. Slik Paulus gjorde på veien til Damaskus.

Vi er nå inne i fastemåneden ramadan. I år som tidligere år ber kristne over hele kloden for den muslimske verden. I en tid da islamistisk terror gjør det lett å reagere med hat og frykt, er vårt kall å be for dem som forfølger.

Og i løpet av denne måneden der verdens muslimer er særlig konsentrert om sitt åndelige liv, må vi be om at de møter Frelseren.