Den troen vi har fått

Både kirken og troen blir uthulet og formløs hvis den skal romme alle menneskelige gudsforestillinger.

Den siste uken har det vakt en viss oppmerksomhet atDen ortodokse kirke har gjort den populære prestenChristoforos Schuff til lekmann. Koblingen til Schuffs syn på ekteskapet gjør saken leservennlig i vår tids medievirkelighet.

Men alle som har lest Schuffs egen trosbekjennelse, vil kunne se at den ortodokse erkebiskop John av Charioupolis, måtte foreta seg noe. Erkebiskopen har base i Paris og har tilsynsansvar for Vest-Europa.

Han gjorde det en ansvarlig biskop måtte gjøre i møte med en prest som lærer grunnleggende annerledes enn den overleverte kristne tro.

Slike oppgjør har funnet sted i kirken til alle tider. Og sånn kommer det nok til å være så lenge det er mennesker som utgjør Kristi kropp på jorden. Oppgjørene kan ha ulike utgangspunkt og komme til uttrykk på forskjellige måter.

Men en kristen kirke vil ha behov for å sette noen grenser for hva den kan akseptere. Det ligger i selve kirkens vesen. Heldigvis ser det ut for at både prosessen og den avgjørende samtalen med Schuff har vært både grundig og respektfull.

Fra et kristent ståsted er det nødvendig å ta godt vare på de menneskene som blir berørt av slike konflikter, og å respektere den enkeltes trosvandring, samtidig som kirken opprettholder sin læremessige identitet.

Men religiøst funderte dogmer nyter ikke spesielt stor respekt i vår tid. Derfor er det biskopen, ikke presten, som får et forklaringsproblem i det som egentlig ser ut til å være en nokså opplagt sak.

Enhver har rett til å forme sitt eget gudsbilde og sin egen teologi, men ingen har rett til å tjenestegjøre som prest – verken i Den ortodokse kirke eller i andre kirker. På ett eller annet punkt vil man derfor krysse en grense.

IDen norske kirke erHelge Hognestad den som i nyere tid har havnet i mest grunnleggende konflikt med sin egen kirke med utgangspunkt i sentrale lærespørsmål. Den norske kirkes flertydige håndtering av den saken illustrerer noe av vanskeligheten med å opprettholde en læremessig integritet.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

Kirkehistorien er rik på eksempler hvor teologiske konflikter har blitt gjort større og mer dramatiske enn det som godt er. Her bør kirken stadig minnes sin egen fortid. Men i vår tid skulle det være minst like aktuelt å spørre om man er nærmere den motsatte grøften.

Hvis vi anerkjenner at den kristne kirke har en egenart og at det finnes noe som heter kristen tro, må det også være behov for å ha noen rammer. Både kirken og troen blir uthulet og formløs hvis den skal romme alle menneskelige gudsforestillinger.

Enkelt sagt: Nåde er ikke nåde hvis det ikke finnes synd. Jesus er ikke verdens frelser hvis han ikke døde for oss på korset og stod opp fra de døde.

Kanskje har vi protestanter noe å lære av våre ortodokse trossøsken når det gjelder teologisk standhaftighet. Jeg tror vi lider under et betydelig, men nokså lite erkjent hovmot når det gjelder teologisk forstand.

For det er selvsagt ikke slik at vi i våre dager er så mye klokere enn alle som har levd før oss. I mange situasjoner er det fristende å si snarere tvert imot. Det går tilbake med bibellesningen i våre dager, samtidig som vi tilsynelatende har nærmest ubegrenset tillit til vår egen dømmekraft.

Kirkens største utfordring i vår tid handler ikke om ytre press, men om manglende tillit til Gud blant dem som kaller seg troende.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

Vi må innse at det ikke finnes én fullstendig, opprinnelig og ekte kristendomsform. All religion er i en eller annen grad en fortolket religion, preget av sine kulturelle forutsetninger. Derfor kan vi prinsipielt ikke utelukke ny erkjennelse.

Men teologien henger ikke i luften. Og her er den store forskjellen. I vår tids religiøsitet er dogmer nærmest en fiendtlig størrelse, med mindre det dreier seg om relativitetsdogmet.

Men slik er det ikke i kristen tro. Der må eventuell ny forståelse måles og vurderes mot Bibelen, og mot hvordan Bibelen har blitt forstått gjennom historien. Slik er det også i protestantisk sammenheng. Det er ikke minst derfor vi har trosbekjennelser og bekjennelsesskrifter.

Det er ikke minst derfor det er så vakkert når vi søndag etter søndag kan fremsi trosbekjennelsen når vi er på gudstjeneste. For det vi bekjenner der er alt annet enn selvsagt. Det er ikke noe som ble skrevet ned i går. Og det er ikke noe som oppstår i ny drakt i morgen.

Trosbekjennelsen er et levende vitnesbyrd om hvordan den allmektige Gud har grepet inn til frelse i menneskenes verden. Slik berører Gud livene våre. Slik slipper vi å lene oss på vår egen evne til å beskrive Gud.

I stedet får vi slutte oss til den troen som vi har blitt gitt gjennom Guds egen åpenbaring.