Brennende barn

En kristen menighet har ikke et eneste brent barn å miste.

ForPinsebevegelsen ble 2016 et utfordrende år.«Frelst»-debatten handlet i stor grad om miljøer med mer eller mindre direkte tilknytning til Pinsebevegelsen. Men det er slett ikke bare her vi finner brente barn. De finnes i de fleste sammenhenger. Derfor angår dette alle oss som tilhører kristne fellesskap.

Pinsebevegelsens øverste valgte leder,Sigmund Kristoffersen, var innom tematikken i åpningstalen sin påLed torsdag ettermiddag.Han snakket om unødvendige krav, manglende visdom og fordømmelse opp gjennom årene, og beklaget at mennesker hadde kommet på avstand fra både Gud og menighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Jeg kjenner på en sorg og en skuffelse for alle som er blitt såret og som har møtt unåde i våre miljøer. Hva kan vi gjøre for dem?» spurte han.

 

 

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

 

Det er viktig og bra at Kristoffersen sier dette på nettopp denne arenaen. For det kan være fristende å tenke at nå gjelder det å legge fortiden bak seg og gå videre.

Men en kristen menighet har ikke et eneste brent barn å miste. Hvordan menigheten møter de brente barna, kan si noe om kvaliteten på det budskapet menigheten ønsker å formidle.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For brente barn kan på mange måter fortsatt være brennende. Og om de ikke er det, kan de bli det. Det er som regel sant at brente barn skyr ilden. Men i mange tilfeller stammer brannskadene fra en annen ild enn den som bor i evangeliet. Da skulle det være viktig for ethvert kristent fellesskap å gjøre alt det kan for å komme de brente barna i møte.

I gårsdagens avis trykket vi en sterk tekst avErling Thu. Han var i mange år sentral i menighetenKristent Fellesskap i Bergen, og er en av lederne i dennes paraplyorganisasjonKristent Nettverk. På en forbilledlig åpen og ydmyk måte beskrev han sin egen vei til å erkjenne egne feiltrinn.

 

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

 

En av de viktigste lærdommene vi kan dra av den siste tidens debatt, er at en slik erkjennelse bidrar til å styrke evangeliets sak. Og at ingen av oss er hevet over behovet for å erkjenne egne feiltrinn. En slik erkjennelse står ikke i veien for evangeliet, den fremhever det. Fordi vi alle er feilbarlige mennesker som trenger Guds nåde.

Og nettopp denne nåden er det bærende i temaet for årets Led: «Jesus synlig for dem som ennå ikke tror». Sigmund Kristoffersen berørte i sin åpningstale også hangen til å karakterisere dem som ikke tilhører menighetsfellesskapet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han påpekte at begreper som «de ufrelste» eller «de fortapte» skaper avstand. Poenget er ikke på noen måte å nedtone betydningen av verken frelse eller fortapelse, men, som Kristoffersen sa: «Jeg tror det er viktig å forstå at det finnes flere søkende mennesker i prosess enn det vi ofte tror.»

Det er interessant at Kristoffersen sier dette. For Pinsebevegelsen kommer fra en vekkelsestradisjon hvor merkelappene til tider har sittet i overkant løst, og hvor behovet for å presentere entydige forståelser av sannheten noen ganger har gått på bekostning av nettopp sannheten. Og dette problemet er slett ikke begrenset til dem som kaller seg karismatikere.

I våre dager kan man iblant få inntrykk av at fortidens feiltrinn er så mange at apostelen Paulus kjente ord blir omskrevet. «For jeg skammer meg over evangeliet» ser i mange tilfeller ut til å være en nokså treffende beskrivelse.

Ikke fordi kristne mennesker har tatt en aktiv beslutning om å skamme seg, men fordi selve evangeliets budskap har kommet i bakgrunnen og blitt så ømtålig at vi vegrer oss for å snakke om det.

I et slikt lys er det særlig inspirerende å være på Led. Under åpningsmøtet torsdag haddeSolveig Hegdal ordet. Hun er styreleder iPBU, Pinsevennenes Barne- og Ungdomsutvalg. Hegdal er omtrent på min alder, og jeg husker henne fra samlinger iNy Generasjon-sammenheng tidlig på 2000-tallet.

Mange av dem som hadde lederansvar i den aldersgruppen har innen nå kommet på lang avstand fra der de var. Men Hegdal var en av dem som tidlig fikk lederoppgaver, og som har fortsatt arbeidet i menighetssammenheng.

På Led snakket hun oppriktig varmt om studier og lærdom, men understreket likevel: «Mer enn det, handler det om at Den hellige ånd får fylle oss med sin kraft.» Det er ikke spesielt omstridt å si slikt når man befinner seg blant pinsevenner, men det er slett ikke bare noe som angår dem.

Jeg håper 2017 blir et år hvor vi ser flere brennende barn - i alle aldre - tre frem. Ikke naivt eller kunnskapsfiendtlig. Ikke med brodd mot dem som har blitt påført store og dype sår. Tvert imot. Men med en fornyet frimodighet på evangeliets vegne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hvis vi skammer oss over evangeliet, kommer antakelig befolkningen for øvrig også til å gjøre det. Hvis vi derimot ikke skammer oss over evangeliet, men lar Jesu nåde få gripe oss og omfavne oss, kan vi alle få være med i kallet til å gjøre Jesus synlig for dem som ennå ikke tror, også i vårt land og i vår tid.

Les også: