KrF-leder Knut Arild Hareide. Foto: Gorm Kallestad

«Jesus betyr mer i mitt liv enn kongen»

lørdag 1. oktober 2016

Lederartikkel

Hareides utsagn kan fort fremstå suspekt og potensielt farlig hvis Solhjells holdning blir den rådende.

En av de morsomme episodene som er gjengitt i Jens Stoltenbergs nye bok «Min historie» utspant seg i Stortinget rett før jul i 2010. Daværende KrF-leder Dagfinn Høybråten spurte statsministeren om lokalsykehusenes situasjon, og pekte på at juleevangeliet delvis handler om en ung families behov for å føde på et trygt sted.

«Jeg er helt enig i at lokalsykehustilbudet og akutt- og fødetilbudet i Jerusalem for 2000 år siden var mangelfullt», svarte Stoltenberg – uten først å forstå sin egen bommert. Før Stoltenberg rakk å beklage, fikk han en lapp fra statssekretær Torbjørn Giæver Eriksen. Han visste at Stoltenberg ikke var religiøs, og hadde ikke tiltro til statsministerens teologiske kompetanse.

På lappen skrev han: «Hvis oppfølgningsspørsmål: Jesus Kristus, Guds sønn. Født i Betlehem i en stall. Mor: Jomfru Maria, som var forlovet med Josef. Fra Nasaret.» Stoltenberg påpeker selv at Høybråten nok hadde en viss glede av å kunne sette statsministeren på plass. Og samtidig står den uskyldige episoden som en aldri så liten lissepasning til alle dem som er opptatt av manglende religiøs kompetanse i våre dagers Norge.

LES: Stoltenberg levde i et år med homoryktene

Kanskje var det småbarnstilværelsen generelt sett, kanskje var det fortsatt den korte natten før den første Clinton-Trump-debatten tidligere i uken. I hvert fall hadde jeg torsdag kveld lagt meg tidlig, og fikk ikke med meg slutten av Debatten på NRK før konen gjorde meg oppmerksom på at dette måtte jeg se.

Bård Vegar Solhjell er blant de moderate i SV. Han er en reflektert politiker, og regner seg også som troende. Her var han i samtale med KrF-leder Knut Arild Hareide om religionens plass i samfunnet. Solhjells ideal er at religion skal ha en tilbaketrukket plass.

Da satte Hareide, på sin sedvanlig muntre og samtidig underfundige måte, skapet på plass: «Hvis jeg skal velge mellom min identitet som nordmann og som kristen, så er jeg utrolig stolt og glad over kongen vår, men Jesus betyr mer i mitt liv enn ham. Jeg må si: kristen først, nordmann deretter, og deretter Brann-fan.» Det er nesten så man kunne bli fristet til å bruke et ord vi ikke skal bruke for lettvint i debatt-sammenheng: Amen.

Les også: – Først kristen, så nordmann

Hareide understreket at forholdet til Jesus og troen på ham kommer først i livet hans. Og han etterlyste forståelsen av religionens dybde. Dette er en svært viktig understrekning. Faren er, enkelt sagt, at Hareides utsagn fort kan fremstå suspekt og potensielt farlig hvis Solhjells holdning blir den rådende.

Vi har ganske mange års erfaring i Norge for at det går fint å kombinere kristen tro med norsk statsborgerskap. Når Hareide sier at han er kristen først og nordmann deretter, gjør det ham overhodet ikke til noen fare for rikets eller enkeltmenneskers sikkerhet. Men det har ikke minst sammenheng med at vi vet en del om hva kristen tro tradisjonelt har stått for.

Slik vil det ikke nødvendigvis alltid være. Hvis vi skyver religion ut av den offentlige samtalen, vil kunnskapen om ulike religioner avta. Da blir det enda friere spillerom for fordommer og misforståelser. Idealet burde heller være et helt annet. Det handler ikke om teokrati, men om å snakke opplyst og respektfullt om hverandres livssyn, enten det er religiøst eller ikke.

LES OGSÅ: Bedehuspastor forstår Pride-deltagelse

Det å mene at religion skal ha en tilbaketrukket plass i samfunnet, sier noe om hvordan man ser på religion. Det har konsekvenser for hvordan religiøse mennesker kan begrunne sine synspunkter. Det kan ha konsekvenser for i hvilken grad religiøse mennesker opplever mobbing og utestengning i sekulære miljø. Det kan ha direkte konsekvenser for religiøse menneskers muligheter på jobbmarkedet.

For dette handler ikke først og fremst om hvorvidt kirken som institusjon skal ha fordeler fremfor andre trossamfunn, eller fremfor andre samfunnsinstitusjoner. Derimot handler det i høy grad om at religionen utgjør en integrert del av mange menneskers liv. Derfor er det urimelig - og i praksis umulig - å forvente at religiøse mennesker skal opptre med ett sett verdier i samfunnet og et annet sett hjemme.

Programleder Ingunn Solheim spurte like etterpå Civita-leder Kristin Clemet om det ikke foreligger en urettferdighet her, ved at Hareides uttalelse blir akseptert, mens det hadde vært verre om noen sa at de var muslim først, og nordmann deretter. Dette er en helt reell problemstilling.

Og det er stadig behov for mer kunnskap om hva en slik kombinasjon vil innebære her i landet. Samtidig må vi ta høyde for at utvikling skjer sakte på disse områdene, og islam er fortsatt et relativt nytt samfunnsfenomen her i landet. Men utover det, råder det usikkerhet når det gjelder hva en slik kombinasjon vil innebære.

Vi er for eksempel fortsatt langt unna å se landets imamer samlet snakke om at de respekterer enkeltmenneskers rett til å tro som de vil, herunder retten til å skifte tro, og at de for eksempel respekterer kvinners rettigheter.

Derfor er det ennå et stykke igjen før det vil være uproblematisk å snakke om at man kan være muslim først og nordmann deretter. Men her har muslimer i Norge selv anledning til å demonstrere i hvilken grad religionen lar seg kombinere med deltakelse i samfunnet.

Og her er vi ved noe av sakens kjerne: Det er urimelig å skjære alle religioner over en kam og legge til grunn at samfunnet må forholde seg likt til innholdet i alle. I stedet må vi snakke sant om hvordan moderne menneskers religiøse tenkning og praksis fungerer i samfunnet.

Hvis vi alt i utgangspunktet har definert religion som noe offentligheten ikke bør forholde seg til eller trenger å kunne noe om, blir denne samtalen langt vanskeligere å føre.