Verken til høyre eller til venstre

Halvannet år før neste års stortingsvalg er posisjoneringene godt i gang. I hovedtrekk er utfallet åpent. En stund så det ut for atSolberg-regjeringen trolig måtte nøye seg med én periode. Nå er ikke det så sikkert. Men ennå er det så lenge igjen til valget at spekulasjonene om mulige regjeringskonstellasjoner må bli relativt luftige.

For kristne velgere har de siste månedene vært interessante på flere måter. InnvandringsministerSylvi Listhaug (Frp) har gått rett inn i et av de saksfeltene der meningene er både sterke og delte, også blant erklært kristne velgere. For noen er hun en helt, for andre det helt motsatte. Tidlig på 2000-tallet snakket man gjerne mer om velgervandring fra KrF til Frp.

De siste valgene har dette avtatt. I 2013 var det netto velgervandring fra Frp til KrF. Men med Listhaug høyere på banen har Frp igjen fått en kandidat med tydelig appell til deler av KrFs velgermasse. Det skal bli interessant å se hvordan denne effekten utspiller seg frem mot september 2017.

Uavhengig av dette må Kristelig Folkeparti før eller siden avgjøre om de fortsatt ønsker å støtte den sittende regjeringen, om de vil stille seg uavhengig, eller om de vil vende seg motJonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Et formalisert samarbeid mellom KrF og Ap er nok fortsatt et godt stykke unna, men politikk er ofte en uforutsigbar øvelse.

Mandag fortalte Dagens Næringsliv om en undersøkelse de hadde gjort blant KrFs førstekandidater ved lokalvalget i høst. Det viktigste signalet er at 49 prosent av disse ønsker å fortsette samarbeidet med regjeringspartiene som i dag. I mai i fjor var tallet 61 prosent. Blant de øvrige listetoppene vil 36 prosent bryte det formelle samarbeidet med regjeringen og arbeide fra sak til sak. Dette tallet var 29 prosent i mai 2015. Entusiasmen for KrFs nåværende samarbeidsavtale er med andre ord dalende.

I den samme undersøkelsen kommer det frem at seks prosent av listetoppene ønsker å gå inn i regjeringen, mot fire prosent fra mai i fjor. Og: seks prosent, altså like mange, ønsker å felle den sittende regjeringen og støtte en Ap-ledet regjering. I mai i fjor var dette tallet tre prosent.

Med andre ord: andelen listetopper som ønsker å gå i regjering med H/Frp er liten. Det er også andelen som vil støtte en Ap-regjering. En rimelig trygg antakelse er at det store flertallet av KrFs ledende lokalpolitikere vil opprettholde KrF som et sentrumsparti med et nokså pragmatisk forhold til samarbeid.

Det finnes en fløy i partiet som ønsker å definere KrF som et entydig borgerlig parti. En del av dem ville helst ha vært med i den sittende regjeringen. Men blant de lokale ledende tillitsvalgte er altså oppslutningen om en slik linje godt under ti prosent. Samtidig er nok fløyen – hvis den overhodet kan kalles det – som like entydig vil plassere KrF nærmere Ap enda mindre.

Meningsmålinger rundt eller like under sperregrensen er ikke noe ukjent fenomen for Kristelig Folkeparti. Hvis det var vanskelig forKjell Magne Bondevik,Valgerd Svarstad Haugland ogDagfinn Høybråten å fungere som samlende ledere, er det enda vanskeligere forKnut Arild Hareide. Det handler ikke om partilederens egenskaper, men snarere om en større spredning i feltet. De interessene Hareide skal forene er etter hvert såpass forskjellige at partilederen hele tiden må være svært bevisst på hva han sier og hvordan han sier det.

Noe av det jeg lurer mest på, er hvordan KrF-velgere i min generasjon vil plassere seg når det gjelder samarbeidsprofil. Det er ikke så lett å se for seg noen markant venstredreining. Men den kategoriske forståelsen av KrF som et borgerlig parti ser heller ikke ut til å være opplagt. Foreløpig ser ikke den borgerlige fløyen ut til å være så stor som den gjerne skulle ønske, men den har en del ivrige talspersoner.

Og: I de såkalte verdispørsmålene er det ikke umiddelbart sannsynlig at H/Frp kommer til å utvikle seg veldig forskjellig fra Ap. Den sittende regjeringen er noen hakk mer israelvennlig, men den utenrikspolitiske linjen er ikke vesentlig endret. Helseministeren har flere ganger gjort det tydelig at han ikke på noen måte har til hensikt å stramme inn abortloven.

Det er klokt av partileder Hareide å engasjere partiorganisasjonen i veivalget foran neste valg. Valget kan bli skjebnesvangert uansett hvilket alternativ partiet går for. Det mest sannsynlige er antakelig at man velger å gå for en eller annen posisjon mellom høyre- og venstreblokkene.