Illustrasjonsfoto. Foto: NTB scanpix

Våg å være en som bryr seg

lørdag 22. august 2015

Lederartikkel

Vissheten om de mange barna som mobbes bør fylle oss med et voldsomt raseri.

Denne uken har det vært skolestart. Mange barn har trippet av gårde, fylt av forventning, men noen har gått med tunge skritt. Det hjelper lite med ny ransel og pennal for den som går til skolen med klump i magen, fordi han vet at han kommer til å bli mobbet.

LES: Er kristne feige?

Nylig fortalte NRK om en niåring som ble sykmeldt på grunn av mobbing i vår. Mandag skulle han tilbake på skolen. Han gruet seg. Det samme gjorde moren. Hun våger ikke tro at alt blir bra, selv om kommunen og skolen lover at gutten skal bli ivaretatt. Moren har mistet tilliten til skolens innsats, etter lang tids erfaring med tiltak som ikke har virket.

Det gjør inderlig vondt for en mor og en far å vinke farvel til et barn som er redd og lei seg, på vei til en skoledag som mest sannsynlig blir vond. Som foreldre vil vi jo gjøre alt som står i vår makt for å beskytte barna våre.

Men verst er det å være dette barnet som gruer seg til skoledagen. Som går alene i friminuttene. Som blir utfrosset, utledd, kalt stygge ting og kanskje sparket og slått.

Norske myndigheter definerer mobbing som gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere rettet mot noen som har vanskelig for å forsvare seg. Systematisk utestengning er også mobbing. Tall fra den siste Elevundersøkelsen viser at så mange som 17.000 barn og unge blir mobbet. Vissheten om dette bør fylle oss med et voldsomt raseri på disse barnas vegne, og raseriet må omsettes i engasjement og handling.

LES: Bibelskole for utlendinger

Det er skolen, og spesielt friminuttene, som er hovedarena for mobbing. Samtidig pålegger opplæringsloven skolene å beskytte elevene mot å bli plaget. Det er rektors ansvar å stoppe mobbing, og man kan klage til Fylkesmannen hvis rektor ikke gjør jobben sin.

Da er det svært bekymringsfullt at mange foreldre opplever at de ofte står alene når de oppdager at barnet deres mobbes. De kjenner ikke til muligheten til å klage eller vet ikke hvordan de går frem. Det viser seg også at Fylkesmannen får oppsiktsvekkende få klager. Mye tyder på at barneombud Anne Lindboe har rett, når hun konkluderer med at dagens klagesystem fungerer dårlig.

Derfor er det godt at det nå arbeides med å styrke innsatsen mot mobbing ytterligere, blant annet i kjølvannet av Djupedal-utvalget som leverte sin innstilling til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i vår. De foreslår blant annet at barn og unge skal kunne klage direkte til Barneombudet, hvis skolen ikke stopper mobbingen. Vi har også registrert at Bodø, som første kommune i landet, har installert en mobbeknapp på alle kommunale nettsider.

Samtidig som vi gjør rutinene for skolenes antimobbearbeid bedre, må vi ikke glemme det ansvaret hver og en av oss har. For én ting er å stoppe mobberne, en annen ting er å bevege de som står og ser på uten å gripe inn.

Vi så det vel alle sammen, i løpet av skoleårene: Den ene som ble plaget, de som lo, og de mange som så på uten å gjøre noe, enten det var av likegyldighet eller frykt for selv å bli mobbet. Men innimellom var det noen som sa fra, fordi de ble så inderlig opprørt og fordi det føltes så feigt å snu ryggen til.

Som voksne må vi tenke at alle barn er vårt ansvar. Ser vi barn som blir mobbet, uavhengig av om det er våre egne, er det avgjørende viktig at vi griper inn og sier at dette ikke er akseptabelt. I den forbindelse vil vi berømme Unicef for å ha lansert konseptet «Den ene» med slagordet: «En som bryr seg er nok». Poenget er å gjøre voksne trygge på at de kan gjøre noe for barn uten at det blir sett på som å «blande seg».

Voksne, og foreldre i særdeleshet, må være bevisst sin rolle som forbilder. Barna tar etter oppførselen vår. Det vi ser mellom fingrene med, tenker de er greit. Den adferden vi modellerer gjennom handlinger og måten vi omtaler våre medmennesker på, får store konsekvenser.

Vissheten om de mange barna som mobbes bør fylle oss med et voldsomt raseri