Espen Ottosen oppsummerer, i en kronikk i VG, klart og enkelt høytidens kjerne, som så ofte blir underkommunisert eller oversett, skriver Dagen på lederplass. Foto: Dagen-arkiv  Foto: Foto: Dagen/arkiv

Sunt teologisk bondevett

tirsdag 29. desember 2015

Lederartikkel

Ganske uventet er VG blitt mediet der man har kunnet lese to av julens viktigste debattinnlegg som har med kristen tro og teologi å gjøre.

«Den store gleden» var tittelen på en kronikk av Misjonssambandets informasjonsleder Espen Ottosen.

Han påpeker at juleevangeliet forteller om en handlende Gud som velger å bli menneske. «Ingenting er mer spesielt med Jesus enn påstanden om at han ikke bare var sendt av Gud til vår verden – han var Gud, og kom som en frelser», skriver Ottosen.

På den måten oppsummerer Ottosen klart og enkelt høytidens kjerne, som så ofte blir underkommunisert eller oversett.

Juleevangeliet gir seg ikke bare ut for å være en vakker fortelling, som kan sikre stemningen i våre trivelige stuer eller gi oss gode følelser for hverandre. Tvert imot utfordrer beretningen oss til å ta stilling til noe som angår hver enkelt av oss med betydning for både livet og evigheten. Hva om det Lukas skriver om, virkelig er sant?

Selv var han tydeligvis ikke i tvil om dette. De kjente innledningsordene på hans greske originaltekst er på norsk oversatt med «Det skjedde i de dager». Den latinske oversettelsen lyder slik: «Factum est». Evangelisten gir seg ikke ut for å fortelle en myte, men om en hendelse som skulle forandre verdenshistorien.

Ringvirkningene av Jesu liv og budskap blir ofte undervurdert. Vi lever i et land som kulturelt er sterkt preget av den kristne tro. Bare datoenes farge på kalenderen i disse dager er et vitnesbyrd om dette.

Ingen annen enkeltperson har hatt så stor betydning for formingen av verdier og idealer som vi lett tar som universelle eller selvsagte. Men det er de ikke. Ottosens utfordring til å tenke over hvilke konsekvenser for meningen med tilværelsen hvis Gud glemmes eller avvises, og til å ta inn over seg hva Lukas i sin nøkterne framstilling sier om Gud, er derfor høyst betimelig.

Med en helt annen innfallsvinkel kan man si det samme om bonde og teolog Sølve Saltes innlegg i VG med tittelen «To syn på vigsel er umulig».

Han konstaterer at det for tiden er høy temperatur og sterke meninger i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede. Biskopene er kommet fram til at man kan leve med to syn. Etter alt å dømme vil Kirkemøtet også vedta en vigselsliturgi for samkjønnede par. Men Bibelen har fortsatt bare ett syn på spørsmålet, som den kristne kirke alltid har hatt, påpeker Salte.

«Dersom synd ikke lenger er synd, blir det vanskelig å forkynne evangeliet rett, for det kaller oss alle til omvendelse fra synd og til tro på Guds nåde i Jesus Kristus», skriver han.

Felles for Ottosens og Saltes tekster er at de legger inn over oss at den kristne tro forutsetter at noe er sant og at noe annet ikke er det. Gjennom skiftende tider og i de forskjelligste kulturer er den kristne kirkes kall å holde fast på bekjennelsen av hvem Gud er og hva som er hans vilje. Han har gitt sin egen sønn til oss for at hver den som tror på ham skal få evig liv. Og han har vist oss hva som er hans gode og rette vilje for et liv som Jesu etterfølger i verden.

Det er gledelig at to tydelige og frimodige teologer denne julen har grepet pennen fatt for å formidle noe av dette i VG. Den døren er altså åpen. Måtte flere benytte muligheten.

Mer å snakke om finner du på våre debattsider, DagensDebatt.no