FRI: Kampen mot staten og dens makt ligger langt fremme i mange amerikaneres pannebrask. Er det bare noe å le av? Illustrasjonsfoto: Jim Young, Reuters, NTB Scanpix

Sunn skepsis til sterk stat

onsdag 10. februar 2016

Lederartikkel

Nordmenn flest har store problemer med å forstå mange amerikaneres skepsis til staten. Men mer fruktbart enn å riste på hodet over hvor lite amerikanerne har forstått, er det å reflektere over om vi forstår hvor avhengige vi selv er blitt av det offentliges velsignelse.

Norge er antakelig et av landene i Europa der interessen for amerikanske forhold er størst. Samtidig er vi nok et av landene der sympatien for den amerikanske samfunnsmodellen er minst. For mange av oss er det uforståelig at mange amerikanere mener deres statsmakt er for sterk og tilbyr borgerne for mye velferd.

Sammenliknet med norske borgere er jo amerikaneres rett til offentlige ytelser bare for smuler å regne. Intuitivt mener vi amerikanere burde få mer velferd, ikke mindre.

Utvilsomt er vi svært heldig stilt som er født i Norge. Verken historisk eller globalt finnes det knapt eksempler på at en så stor befolkning har hatt så stor velstand som har vært så jevnt fordelt. Vi har en tilgang på goder som størstedelen av verden bare kan misunne oss.

LEs mer: Barnevernet – alltid til det beste for barna?  

I utgangspunktet er det sympatisk om dette er noe vi også unner andre.

Velferden er imidlertid ikke kommet av seg selv. «Frå Martin Luther til velferdsstat?» var tittelen på en kronikk som for snart 20 år siden sto på trykk i Aftenposten. Den var signert den nå nylig avdøde historikeren, teologen og SV-profilen Berge Furre.

Han mente Arbeiderpartiets statsbyggingsprosjekt ikke strekker til når man skal forstå hvordan Norge er blitt et samfunn med stor tillit, høyt velferdsnivå og godt utdanningstilbud. I stedet trakk Furre linjene helt tilbake til Martin Luthers samfunnsideal. Luthers toregimentslære innebar at Gud ikke bare hadde gitt kirken et mandat til å formidle evangeliet, men også har innsatt myndighetene for å verne om borgernes frihet og gode livsvilkår.

Denne kristne bakgrunnen for den norske samfunnsmodellen blir i dag underkommunisert. Mange er i stedet opptatt av å skjære av de kulturelle røttene som har vært helt avgjørende for å skape godene vi i dag nyter godt av. Men velstanden er slett ikke selvsagt.

Den er heller ikke fri for farer. Vi risikerer både å bli passive og kravstore - og prisgitt statens velvilje for hvordan vi vil innrette livet.

Nå er vi kommet i den paradoksale situasjon at kristne verdier kan bli et problem. «Jeg har lenge tatt en sosialdemokratisk tankegang som en selvfølge, og tenkt at det er fint å leve i et land der staten er stor og har ansvar for mye. Nå er jeg i ferd med å endre mening», skrev NLMs informasjonsleder Espen Ottosen i Dagen i august.

Ut fra en pragmatisk vurdering spør han seg om kristne bør tenke at det er rettere at vi i mindre grad blir avhengige av statsstøtte. «I økende grad vil flertallet at staten skal legge til grunn verdier som bryter med kristen etikk», konstaterte Ottosen.

Etter krigen advarte Oslo-biskop Eivind Berggrav mot at velferdsstaten skal utvikle seg til en allfader. Han fryktet den totalitære velferdsstaten. I stedet ønsket han at «livsgruppene» - som familien, menigheten, diakonien og frivilligheten - skulle sikre velferden, med det offentlige i bakgrunnen.

I dag kan det være grunn til å spørre seg om Berggrav hadde mer rett enn vi liker å innrømme.

Mer kritisk refleksjon over statens rolle ville ikke skade.