Når kirken undergraver Guds ord

Ingen kristen kirke kan over tid beholde sin egenart når den i en slik grad blir ledet av folkemeningen.

Endelig har fornuften seiret over den forstokkede konservatismen. Omtrent slik ser det ut for at mange oppleverKirkemøtets vedtak om å åpne for vigsel av likekjønnede par. Samtidig kjenner nok mange i kirken på både motløshet og fortvilelse når rekkevidden av Kirkemøtets vedtak begynner å synke inn.

Kompromissvedtaket gir konservative et visst rom, men det virker ganske naivt å tro at årets vedtak kommer til å bli stående. All dynamikk i denne saken tyder på at utviklingen fortsetter i én bestemt retning. Den konservative siden har for lengst blitt presset over på defensiven. Dermed må de nøye seg med å reagere fremfor å agere. Det er sjelden noe godt utgangspunkt.

Et av de mest effektive retoriske momentene i denne saken er spørsmålet om diskriminering. Fra kirkens side er det egentlig helt nødvendig å fastholde at homofile eller lesbiske par ikke blir diskriminert når de ikke tidligere har hatt adgang til kirkelig vigsel. At en slik avvisning kan oppleves svært smerte­full, bør de fleste kunne forstå. Men diskriminering er det når vi står overfor forskjellsbehandling på ellers like ­vilkår. Teologisk sett kan to menn eller to kvinner umulig ­utgjøre et ektepar.

I realiteten har Kirkemøtet omfavnet en teologi som bryter mer grunnleggende med tradisjonell kristen tro enn de fleste av oss antakelig har innsett. Det har blitt vanlig å si at kjønnspolariteten ikke må være konstituerende for et ekteskap. Altså at det ikke er en forutsetning for et ekteskap at det består av kvinne og mann. Slik har det aldri vært før. Vi har på lederplass her i avisen flere ganger påpekt det paradoksale i at den nye vigselsliturgien ikke kan ta i bruk de bibelversene som faktisk handler om ekteskapet. Men det stopper ikke der.

En indikasjon på hva som er i vente så vi under Kirkemøtets behandling av et høringssvar tilKirkenes Verdensråd. Dokumentet ble avsluttet med en kjent bibelsk formulering om at Kristus elsker kirken slik brudgommen elsker sin brud. Et mindretall ville fjerne denne henvisningen fordi den kunne oppfattes kjønnsdiskriminerende. Denne gangen tapte de, men hva skjer neste gang? Og gangen deretter?

Spørsmålet om hva et kristent ekteskap er, handler ikke om dyneløfting eller hovmodig moralisme. Det er langt mer grunnleggende enn som så. Kjønnspolariteten er en grunnleggende bestanddel i den bibelske fortellingen om skapelsen. Den er også den mest sentrale metaforen Bibelen bruker for å beskrive forholdet mellom Kristus og de troende. Å underkjenne kjønnspolaritetens betydning slik Kirkemøtet legger opp til, er et åpent brudd med den bibelske grunnfortellingen.

Endringene som nå har skjedd er ikke drevet frem av ny teologisk innsikt. De er mer enn noe annet et resultat av utviklingen i samfunnet. Og de illustrerer den grunnleggende utfordringen med å ha en folkekirke som stadig får sine økonomiske midler tildelt over statsbudsjettet.

Det har aldri vært noe kirkelig ideal å være i takt med tiden eller med trender i samfunnet. Men med den moderne folkekirkeforståelsen er det legitimt å benytte argumenter om å følge med i tiden også når det gjelder kirkens teologi. Med slike premisser kommer Guds ord til å tape. Ingen kristen kirke kan over tid beholde sin egenart når den i en slik grad blir ledet av folkemeningen.

Uenighet i teologiske spørsmål har fulgt den kristne kirke gjennom hele dens historie. Og ofte har uenighetene gått på et enda mer grunnleggende plan enn det vi står overfor i dag. De første århundrene av kirkens historie handler også om mange smertefulle oppgjør. I dag vil vi helst unngå konfrontasjon. Vi vil heller snakke sammen og komme til minnelige ordninger. Men den ytre enheten kan ikke for alltid skjule den splittelsen som allerede har funnet sted.

Sett utenfra kan det virke opplagt at nå er tiden for å forlate Den norske kirke. Og for en del vil dette være det mest nærliggende valget. Selv har jeg aldri vært medlem avDen norske kirke. Og det virker ikke spesielt fristende å melde seg inn nå. Men fortsatt vil nok de fleste, også blant dem som ­kaller seg konservative, velge å bli. Og det er det grunn til å både anerkjenne og respektere. Det finnes mange og gode grunner for å bli værende.

Et av de vanskeligste spørsmålene nå er hva de nå skal gjøre­, de som har tilhørt Den norske kirke og må se at kirken ­undergraver respekten for Guds ord. Har utviklingen kommet så langt at den strukturen som heter Den norske kirke i praksis er tapt? Det kan ingen av oss fastslå. Når alt kommer til alt, må de som vurderer utmeldelse også vurdere hvor de skal melde seg inn.

Neste år skal vi feire reformasjonens 500-årsjubileum. Det gir grunn til mye takknemlighet. Men dessverre er reformasjonshistorien også en historie om stadige splittelser og fragmentering. Det er ikke gitt at enda en utvandring fra Den norske kirke til en usikker fremtid i en eller annen ny og relativt uprøvd struktur vil tjene Guds rike. Derfor er dette en tid for innvielse og bønn om Guds ledelse.