Kristen-Norge i media

Som kulturbevegelse er Kristen-Norge systematisk underdekket.

Sommeren er høysesong i Kristen-Norge. Hvert år kan vi lese om et rikt mangfold av stevner, konferanser og leire i kristen regi. Det er sant at utviklingen de senere årene har gått i negativ retning for store deler av det kristne Norge, men det er samtidig et faktum at det finnes mye liv og entusiasme også i 2016.

Nærmest daglig får vi i disse sommerukene nye rapporter, tips og innspill fra ulike arrangementer. Mangfoldige tusen mennesker er i løpet av sommeren deltakere på et eller flere arrangementer i kristen regi.

For oss i Dagen er det en årlig utfordring å rekke over så mye som mulig av denne aktiviteten. Det gir seg selv at vi ikke kan makte å være fysisk til stede på alle de arrangementene som finner sted.

Og moderne teknologi gjør at vi i dag lettere enn før kan få laget gode reportasjer uten å måtte reise land og strand rundt. Samtidig er det verdifullt for oss å få treffe mennesker rundt omkring, og få se med egne øyne hva som skjer. Derfor prøver vi å reise rundt så mye vi kan.

Men for de fleste i Medie-Norge ser det ut for at sommeraktiviteten i Kristen-Norge stort sett går under radaren. Det blir gjerne oppslag nårKnut Arild Hareide besøkerSarons Dal, eller nårSurpresa Sithole, som hevder å ha vekket opp døde i Jesu navn, besøkerOase.

Men den massive bevegelsen som Kristen-Norge sommerstid utgjør, blir stort sett tilgodesett med oppmerksomhet fra kristne medier. Dette gjenspeiler noe av det vi ser også ellers i året. Som kulturbevegelse er Kristen-Norge systematisk underdekket.

Teologisk strid om samlivsetikk har fått mye medieoppmerksomhet, og i lokalpressen kan nok en del ordinært menighetsarbeid bli omtalt. Men gjennomgående har både Den norske kirke og Kristen-Norge for øvrig vanskelig for å nå frem.

I tirsdagsavisen påpekte kirkerådsdirektørJens-Petter Johnsen at mange avDen norske kirkes medlemmer får mye av sin erfaring med kirken gjennom mediene, ikke gjennom egen deltakelse. Hvilke saker som blir omtalt og hvilke saker som ikke blir det, får dermed mye å si for medlemmenes opplevelse av Den norske kirke.

Johnsen viser både til at kirken selv har et ansvar for å fortelle om hva som skjer i norsk kristenliv, og at mediene har et ansvar for å «tegne et bredt bilde». Begge deler er viktige momenter. Både Den norske kirke og andre organisasjoner og menigheter kan med fordel være mer aktive når det gjelder å fortelle om hva som rører seg.

Journalistikken er i sin natur nyhetssøkende. Derfor vil vi i pressen ofte være særlig interessert i utviklingstrekk som bryter med det vanlige. Men vi kan samtidig ikke nøye oss med bare å fortelle om siste nytt, vi må også gå i dybden og beskrive særtrekk eller omfang selv om funnene ikke alltid er sensasjonelle.

Det er en naturlig oppgave for pressen også å beskrive lengre linjer og tegne et mer helhetlig bilde av hva som skjer. Da er det en forutsetning at journalistene viser interesse og forståelse for kristne sammenhengers egenart. Det er en åpenbar forsømmelse hvis den store betydningen det aktive Kristen-Norge fremdeles har blir forbigått av mediene.