Hytteliv og menighetsliv

Vi vet at folk strømmer til fjells når de har fri. Da må kirken sørge for å nå dem der.

Nordmenn elsker hyttene sine. Kristenfolket er ikke noe unntak. Dét er en utfordring for menighetslivet, men det kan også representere nye muligheter til å leve ut kristenlivet.

Stadig flere nordmenn kjøper hytte og bruker tid på fjellet i helgene. Faktisk er det tusenvis av oss som bruker like mange helger på hytta som vi tilbringer hjemme i vårt eget hus. «Hva gjør dette med menighetene våre?» spurte vi i lørdagens avis.

For bymenighetene kan svaret fort bli labert oppmøte og glisne kirkebenker. Dessuten blir det vanskelig å finne frivillige som kan være med og hjelpe til. Dette er kritisk for menigheter som ­bygger mesteparten av virksomheten sin på frivillig innsats. Slik kan hyttelivet, som i seg selv er positivt, bli en kilde til frustrasjon i menighetene.

Særlig synlig er det ofte i påsken. I den viktigste kristne høytiden er det påfallende lite folk i mange av kirkene våre. Mange menigheter har derfor valgt å avlyse gudstjenestene i påskeuken, og satser heller­ på å samle folket når de kommer tilbake til byen 
2. påskedag.

Hvis folks prioritering av hytteliv foran ­menighetsliv er en målestokk for hva vi setter på førsteplass i livet vårt, er det verdt å rope varsko. Den store hytteinteressen kan også tolkes som et uttrykk for en ekskluderende trend, der rike nordmenn har nok med seg selv. Folk med dårlig råd og nyankomne innvandrere vil ikke ha råd til å følge med på hyttekjøret.

Prester og pastorer kan ha all grunn til å formane, både når det gjelder åndelig lunkenhet, forbrukersamfunn og usympatisk isolasjonisme. Vi kommer ikke bort fra at trenden med utstrakt hytteliv er et sekulariseringstrekk. Det spørs om vi klarer å tilhøre det kristne fellesskapet hvis vi er bortreist halvparten av årets helger.

Samtidig er det vanskelig å kritisere folk for å bruke tid på friluftsliv og samvær med familien. «Det er ikke noe galt i å ha en hytte. Spørsmålet er, hva lever jeg for?» sierAndreas Hasseløy, ansvarlig for Intro-menighetene på Østlandet, i lørdagens avis. I stedet for å fortelle folk hva de skal gjøre, mener han det er bedre å utfordre dem på hvorfor de gjør som de gjør. Dette kan være en konstruktiv tilnærming til hyttedilemmaet.

For det er klart at hyttelivet også kan bli en ­kristen ressurs, hvis vi er bevisst på å definere det slik. Den som lever for Jesus, vil la dette prege livet over alt hvor han eller hun ferdes. Slik kan hyttelivet bli en mulighet til å bli kjent med nye mennesker, stifte vennskap og dele tro. Den som er velsignet med en hytte kan også bruke den til å velsigne andre og ­invitere folk med seg på tur. Og Bibelens ord om ikke å holde seg borte når kristenfolket samles, ­gjelder også når vi har fri. Derfor bør vi være ­bevisst på å slutte opp om gudstjenestene i de lokale ­kirkene der vi er.

Den frustrerte bypastoren kan sukke over tomme stoler, men han kan også gå mer offensivt til verks og utruste hytteeierne i forsamlingen, ja, faktisk sende dem ut til fjells og til sjøs. Som en ­hyttevariant av teltmakervisjonen.

Dessuten er nordmenns hang til hytteliv en gyllen mulighet for menighetene på utfartsstedene. Som vi poengterte i lørdagens avis: Handelsnæringen har sett potensialet i turismen, men kirken har fremdeles mye å gå på. Vi vet at folk strømmer til fjells når de har fri. Da må kirken sørge for å nå dem der.