Det pave Frans ikke sier

Vi savner en tydelig framstilling av hva som er menneskets dypeste problem.

Budskapet til pave Frans i den nye samtaleboken «Guds navn er barmhjertighet» er på flere måter både enkelt, varmt og klokt. Men det er også mangelfullt fordi det blir endimensjonalt.

Forrige ukes lansering av paveboken fikk bred internasjonal oppmerksomhet. Også vi i Dagen valgte å bruke en hel del spalteplass på boken spesielt og katolisismen generelt i den forbindelse. Det mener vi er naturlig av flere grunner. Ingen annen kirkeleder er i nærheten av å ha så mye innflytelse i verden som pave Frans. Det han sier og skriver, blir lagt merke til av både troende og sekulære mennesker i svært mange land.

Som en kristen avis med et reformatorisk utgangspunkt, er vi på prinsipielt grunnlag kritiske til pavens posisjon i Den romersk-katolske kirke. Vi mener den ikke bare mangler bibelsk grunnlag, men også utfordrer Bibelens autoritet. Pavens ord blir i praksis overordnet Bibelens ord gjennom læren om at han er ufeilbarlig når han uttaler seg i lærespørsmål. Vi mener også at respekten for paven dessverre kan bikke over i en persondyrkelse som ikke er sunn. En anelse av dette kunne man få gjennom lørdagens reportasje fra forrige ukes generalaudiens i Vatikanet.

Når det er sagt, må vi forholde oss til at paveembetet finnes. En pave som gir klassisk kristne råd og svar i sentrale tros- og livsspørsmål, er langt å foretrekke framfor en som ikke gjør det. I så måte synes vi pave Frans har gitt flere verdifulle signaler. Den sterke oppfordringen til personlig bibellesning som han kom med i høst, roste vi på lederplass. Det er også prisverdig at han med rene ord har kalt abort avskyelig bruk og kast av liv. Og han har på en samvittighetsfull og tillitvekkende måte løftet kirkens ansvar for de fattige. Det bør være til utfordring for oss som har fått mye rikdom.

Selv om vi kan være glade for positive utspill fra paven i disse og flere andre spørsmål, bør vi ikke koble ut den kritiske sansen. Lesningen av «Guds navn er barmhjertighet» har for vår del vært tankevekkende i så måte. Det er bra at paven snakker tydelig om synd, Guds store nåde og betydningen av at vi møter hverandre med barmhjertighet. Barmhjertighetens kraft i en verden som ofte er ubarmhjertig, kan knapt overvurderes.

Men vi savner en tydelig framstilling av hva som er menneskets dypeste problem. Det er faktisk ikke at vi er ubarmhjertige mot hverandre, eller at vi er skuffet over vår egen ufullkommenhet. Hovedproblemet er at vi som syndere skal stå til ansvar for en hellig Gud, som ikke tåler synd. Han skal dømme enhver etter våre gjerninger hvis vi ikke har tatt imot frelsen i Jesus Kristus. Dette bakteppet for Guds barmhjertighet og nåde synes vi er skuffende utydelig i boken. Dermed tror vi også den lett kommer til kort som formidler av Bibelens evangelium, særlig i en kultur der mange vet lite og ingenting om kristen tro.

I likhet med den italienske protestantiske teologen Leonardo De Chirico, som var intervjuet i Dagen torsdag, savner vi fylden av Bibelens gudsbilde i Frans´ forkynnelse. Kombinert med dette har paven gitt svært åpne signaler om sannhet i andre religioner og betont verdien av å følge sin egen samvittighet på en måte som vi mener kan undergrave Guds bud. Her er det grunn til å tale paven midt imot.