Illustrasjonsbilde: Guillaume Paumier/CC/Flickr

Deres smerte må bli vår

Author picture

onsdag 12. august 2015

Lederartikkel

Det er ikke et alternativ å tie om det Guds ord lærer oss, og det må ikke få bli et alternativ å tro at vi vet bedre enn Gud.

Den kirkelige homodebatten har kommet inn på et spor hvor argumentene ikke lenger ser ut til å være avgjørende.

Trykket fra samfunnet er så sterkt at det å heve stemmen sin mot det rådende synet medfører betydelige belastninger. De få som likevel våger å engasjere seg, fortjener respekt.

Dette er ikke det samme som å si at de som ønsker endring av kirkens lære og praksis ikke har argumenter. For det har de, selv om mange av disse er overraskende svake. Men når vi ser det massive presset i retning av endring, og når vi ser hvor vanskelig det er å nå frem med alternative syn, sier det noe om en ensretting som ikke tjener saken.

For mange fremstår hele problematikken nå som en tap-tap-situasjon. Hvis man velger å engasjere seg, må man ta høyde for sterk og til dels usaklig kritikk. Man kan i hvert fall ikke forvente å bli møtt med velvilje.

Man kan i stedet velge å forholde seg rolig og vente på et debattklima hvor det er mulig å føre en nøktern samtale. Problemet med denne tilnærmingen er at man da taper terreng nærmest dag for dag.

Hvis man ikke lykkes i å formidle kirkens positive syn på ekteskapet og seksualiteten, men bare blir oppfattet som nei-stemmer, blir det vanskeligere å holde fast ved det den kristne kirke alltid har trodd og tenkt.

I går meldte Fædrelandsvennen om stor tilslutning til vigsel av homofile par blant kandidatene til årets kirkevalg i Kristiansand. 54 av 100 sier ja, 19 sier nei, mens 27 sier at de ikke har bestemt seg.

Avisens politiske redaktør Vidar Udjus mener tallene peker i retning av en helt ny situasjon i kirken.

I Dagen kunne vi i går lese en tankevekkende artikkel signert tilsynsmann i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Rolf Ekenes. Han siterte en ikke navngitt homofil som hadde uttalt følgende:

«Er det min feil at jeg er tiltrukket av menn og ikke kvinner. (...) Hvorfor fordømmer kirken en homofil kjærlighet som ønsker å være både livslang og ansvarlig?»

Les også: Homostridens smerte

Når vi debatterer disse spørsmålene må vi holde fast ved Bibelens grunnleggende positive syn på seksualiteten. Vi må understreke at kirkens nei til seksuelle forbindelser utenfor ekteskapet mellom mann og kvinne har sitt utgangspunkt i den høye statusen nettopp ekteskapet har. Også som bilde på forholdet mellom Kristus og kirken.

Samtidig må vi også påpeke seksualiteten ikke er alene om å definere oss som mennesker. Mange, mange mennesker har gjennom historien levd rike liv og satt varige og gode spor etter seg uten å ha fått anledning til å leve ut sin seksualitet.

I vår seksualiserte tid kan vi lett glemme dette perspektivet. Dermed fremstår tanken på å skulle avstå fra sex nærmest uutholdelig. Men slik må det altså ikke være. Her ligger det også en stadig utfordring til de kristne fellesskapene, om å ikke bli seg selv nok i en slik grad at ugifte mennesker faller utenfor.

Vi må be Gud om visdom til å opptre klokt i den pågående debatten. Det er ikke et alternativ å tie om det Guds ord lærer oss, og det må ikke få bli et alternativ å tro at vi vet bedre enn Gud.

Men i ydmyk erkjennelse av vår egen tilkortkommenhet må vi heller ikke glemme den smerten som mange homofile mennesker opplever i møte med Bibelens lære.

Deres smerte må også bli vår smerte, om vi vil være Jesu disipler.

Les også: