HAREIDES VALG: Partileder Knut Arild Hareide svarte på spørsmål fra et stort presseoppbud etter møtet i Bergen KrF mandag.  Foto: Ingjerd Våge

Den som har vippemakten

tirsdag 16. oktober 2018

Lederartikkel

Knut Arild Hareide har nærmest egenhendig satt i spill krefter som kan forandre det politiske Norge i lang tid fremover. For det har han høstet både kritikk og ros.

Vi har på denne plass gjort det tydelig at vi mener KrF hører hjemme i samarbeid med Erna Solbergs regjering. Vi ser ingen grunn til å gå tilbake på det standpunktet.

Noe av kritikken mot Hareides veivalg er at det ikke har utgangspunkt i én konkret sak eller en ­spesifikk krise. Siden Kjell Magne Bondeviks første­ regjering gikk av på grunn av gasskraftsaken i 2000, har norske regjeringer blitt skiftet ut som direkte følge av resultatet i stortingsvalg. Dette bør også være det normale.

Det er imidlertid legitimt at politikere endrer ståsted også i løpet av en fireårsperiode. Det kan dreie seg om konkrete saker som oppstår eller får en uforutsett betydning eller tyngde, eller det kan dreie seg om strategiske avveininger. I et fungerende demokrati vil velgernes sanksjonsmulighet da være knyttet til det påfølgende valget. Hvis man ikke liker de valgene politikeren har tatt, kan man stemme på noen andre.

Det er derfor ikke noe demokratisk i veien for at KrFs drøyt fire prosent av velgerne kan bidra til at landet får en ny regjering. Disse fire prosentene har den oppslutningen de har, og det er ikke de selv som har skaffet KrF vippeposisjonen på Stortinget. Det er en følge av det samlede valgresultatet.

Om ikke KrF hadde hatt denne posisjonen, ­ville noen andre hatt den. Da ville det vært denne ­velgergruppen som satt med makten til å vippe flertallet den ene eller den andre veien. Men hvis man vil kritisere dem som har vippemakten, kan man like gjerne kritisere den til enhver tid sittende mindre­tallsregjeringen for at den ikke klarte å sikre seg et større flertall ved forrige valg.

Sammensetningen av nasjonalforsamlingen­ er resultat av en mengde faktorer som ingen ­enkeltpersoner har fullstendig kontroll over. Det kan noen ganger føre til at sammensetningen gjør det vanskelig å få på plass en styringsdyktig regjering. Dette ser vi utfolde seg i Sverige i disse dager. I et flerpartisystem er antakelig risikoen noe større for at parlamentets sammensetning fremtvinger uventede samarbeidskonstellasjoner.

Likevel er det en nokså utbredt oppfatning at flerpartisystem gir større muligheter for at flere velgere kan stemme på partier som de selv opp­lever står nærmere dem selv og deres eget politiske ståsted. I et system med kun to eller tre partier er det større fare for at velgere kan føle seg fremmedgjort også innen eget parti.

Vi mener fortsatt at Kristelig Folkeparti har mest å tjene på å se mot høyre. Derfor håper vi at de kommende ukenes møtevirksomhet i lokal- og fylkeslag vil gi grunnlag for at landsmøtet 2. nov­ember støtter nestlederne Ropstad og Bollestads forslag om å innlede samtaler med Erna Solberg og hennes regjeringspartnere.

Samtidig vil vi fastholde at KrFs landsmøte ­formelt sett er i sin fulle rett til å foreta sitt eget veivalg, uten at dette gir grunnlag for kritikk av den demokratiske legitimiteten i dette valget.