Misjonsoppdraget fortsetter,er vi med?

Nå kommer de hit. Som misjonsfolk får 
vi misjonsmarken midt 
i fanget.

Denne helgen feirer vi pinse, den kristne kirkes fødselsdag. Vi feirer at det gikk slik Jesus hadde lovet disiplene på forhånd: De fikk kraft da Den hellige ånd kom over dem og de ble hans vitner iJerusalem og heleJudea, iSamaria og helt til jordens ende.

For det som skjedde etter at først 3000 og senere enda flere lot seg døpe og fikk Den hellige ånds gave, var at de begynte å dele de gode nyhetene med mennesker rundt seg. Slik ble evangeliet spredt, som uunngåelige ringer i vann.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:Bomskudd eller fulltreffer?

I Bibelen leser vi at det myldret av ulike folkeslag i Jerusalem på pinsedagen. Der var partere og medere og elamitter, folk fra Mesopotamia, Judea og Kappadokia, fra Pontos ogAsia, Frygia og Pamfylia,Egypt ogLibya, foruten innflyttere fraRoma. Der var både jøder og proselytter, kretere og arabere. Og alle hørte at disiplene talte om Guds storverk på sine egne tungemål.

Så må vi tro at en god del av disse reiste hjem og fortalte hva de hadde sett og hørt. Slik ble kimen sådd til verdensmisjon, og til opprettelsen av de første kirkene vi kjenner til. Som i Antiokia, det første stedet der Jesu etterfølgere ble kalt kristne.

Det var særlig to måter evangeliet ble spredt på. Den ene var gjennom apostlenes, og senere andre kristnes, målrettede misjonsarbeid: «Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om at Herren Jesus var stått opp», står det i Apgj 4,33.

Den andre måten var som resultat av forfølgelse. Ganske snart etter pinsedagen, kom kritikerne på banen. Prestene, sjefen for tempelvakten og saddukeerne var opprørt over at apostlene underviste om Jesu oppstandelse. Øverstepresten kastet apostlene i byfengselet. Stefanus ble steinet. Så brøt forfølgelsen løs. Menn og kvinner ble slept ut av hjemmene sine og kastet i fengsel. Forunderlig nok ble ikke dette kirkens undergang: «De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet», leser vi i Apgj. 8,4.

Opp gjennom århundrene har misjon og forfølgelse gått hånd i hånd. Kristne i Midtøsten har opplevd rolige perioder, men også svært turbulente. Noen ganger har forfølgelsen vært så voldsom at de er blitt tvunget under jorden og nærmest utryddet. Slik forfatteren Philip Jenkins skriver om de kristne i Smyrna: de ble forvandlet til en pyramide med hodeskaller. Eller som folkemordet i det osmanske riket, der over to millioner kristne ble drept.

Igjen drives innbyggere iMidtøsten på flukt, og nå er det hit de kommer. La debatten om kvoter, integrering og terrortrussel ligge et øyeblikk og i stedet se på hvem som kommer og hvordan vi som kirke tar imot dem.

LES:Frivillig hverdagsintegrering

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Grovt sett kan vi dele dem i to grupper: Den ene gruppen er våre kristne brødre og søstre, som for en stor del kommer fra de orientalske kirkene – kirkene der det hele begynte, der også vi har våre røtter. Hvis vi tør å nærme oss dem, kan de bli til stor velsignelse for oss – og forhåpentligvis vi for dem.

Den andre gruppen er de som ikke kjenner evangeliet. Ennå. De fleste av disse er muslimer. De tilhører folkeslag vi som kirke lenge har ønsket å nå med evangeliet. Med noen få unntak har denne misjonsinnsatsen gått ganske trått, for dette er lukkede land der tradisjonell misjon er forbudt.

Som misjonsfolk får vi nå «misjonsmarken» midt i fanget. Møter vi de som kommer med begeistring? Ser vi mulighetene? Brenner vi av iver etter å dele de gode nyhetene med dem?

Kan vi som kirke svare ja på disse spørsmålene?

For mange av oss setter svaret seg fast i halsen. Noen vil kanskje si at de har tenkt å engasjere seg, men at det har blitt med tanken. Mange kristne, ja, enda til folk som har vært opptatt av misjon på andre kontinenter, må kanskje innrømme at det var fremmedfrykten og redselen for islam som overveldet dem, når alt kom til alt. De klarte bare å se muslimene som en trussel, ikke som mennesker elsket av Gud.

Men vi vet at noen kan svare ja. Vi hører om stadig flere norske menigheter som rekker ut en hånd til flyktninger.KIA (Kristent interkulturelt arbeid) har i mange år drevet et utrettelig arbeid, og denne uken har vi i Dagen kunnet lese omNLM som satser på misjon blant innvandrere iNorge. Takket­ være kristne her og i andre europeiske land som ­møter muslimske flyktninger med kjærlighet, kommer et økende antall av disse flyktningene til tro påJesus. Det er et moderne misjonsmirakel. Slik fortsetter oppdraget som startet på pinse­dag, helt til evangeliet er spredt til jordens ende og Jesus kommer igjen. Velsignet pinse.