LEDERARTIKKEL: «Både Thoresens og Monsens innlegg er en type kristent funderte budskap som ville vært helt mainstream bare for få år siden. Men i 2018 fører det til at en lærer kalles inn på teppet og må stå til ansvar overfor kommunalsjefen», skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk på lederplass.

Trangere ytringsrom for kristne

lørdag 15. september 2018

Lederartikkel

Er du kristen og hevder dine politisk ukorrekte religiøse meninger på Facebook? Da kan du risikere å bli kastet ut av nettsamfunnet eller i verste fall få problemer med arbeidsgiveren din.

Vi har alltid hevdet at kristne burde være de første til å stå opp for ytringsfriheten. For oss er det helt grunnleggende at kristne bør tåle både å høre, lese og se ting som utfordrer. Til alt overmål kan det jo til og med hende at vi har noe å lære noe av våre meningsmotstandere.

Kristne bør også være klar over at ytrings- og religions­frihet hører uløselig sammen. Uten ytringsfrihet har vi ­ingen religionsfrihet og uten religionsfrihet har vi heller i­ngen ytringsfrihet.

I flere muslimske land brukes blasfemilover og andre­ ­juridiske innskrenkninger i ytringsfriheten aktivt for å ­ramme den kristne minoriteten. I Pakistan sitter den kristne fembarnsmoren Asia Bibi på dødcelle grunnet uttalelser om at Jesus er verdens Frelser og at Muhammed ikke har gjort noe som kan sammenlignes med det.

Faktisk er det i de samme landene i mange tilfeller enda farligere å være ateist enn kristen. Særlig dersom man ­bruker sin ytringsfrihet og er åpen om sin manglende gudstro. I Bangladesh har ateister og religionskritikere ved flere til­feller hakket til døde med machetekniver i sine hjem eller på ute på gaten.

Også vi som tror, har et ansvar for å forsvare de som ikke har en tro.

Men det er ytterligere en grunn til at kristne bør være ­opptatt av å forsvare ytringsfriheten. Og det handler faktisk om ren egeninteresse. For også her i Vesten er kristne nemlig de første til å bli rammet, når ytringsrommet blir trangere. At det er akkurat den veien det nå går, har vi fått demonstrert i to omstridte saker denne uken.

På Stord sitter en kombinert pastor og ungdomsskole­lærer tilbake etter at mediestormen mot ham nå har blåst forbi. Jens Thoresens kritiske Facebook-innlegg om den ­lokale Pride-marsjen førte til en pressedekning som var alt annet enn lokal. Alle de store riksmediene tok opp spørsmål­et om en person med slike holdninger virkelig var skikket til å undervise norske ungdomsskoleelever.

Vi synes det var ubehagelig å lese alle ropene om ­berüfsverbot - yrkesforbud - som taktfast runget, spesielt på sosiale medier. Heldigvis har Stord ungdomsskole en klok rektor som ikke lot seg rive med av stemningsbølgen. Anne Sissel Mugaas presenterte faktisk et godt, pedagogisk forsvar for læreres ytringsfrihet. Den som har tatt seg bryet med å lese Jens Thoresens tekst vil forøvrig se at det kun er Pridemarsjen han kritiserer. Det står ikke et ord om homofile i hans Facebook-post.

Den andre saken gjelder Nina Karin Monsen som i 2009 mottok Fritt Ords Pris «for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt.» Ni år senere belønnes det samme debattbidraget med utkastelse fra Facebook, slik Dagen meldte fredag. Det er et innlegg med tittelen «Homosentimentalitet» som har blitt for sterk kost for nettsamfunnet. Den offentlige debatten har med andre ord blitt alt annet enn friere på disse årene.

Både Thoresens og Monsens innlegg er en type kristent funderte budskap som ville vært helt mainstream bare for få år siden. Men i 2018 fører det til at en lærer kalles inn på ­teppet og må stå til ansvar overfor kommunalsjefen. Og til at en prisvinnende filosof sensureres av Facebook

Så fort har utviklingen altså gått.

Det er med andre ord viktigere enn noen gang å tenke prinsipielt om ytringsfriheten. For også en ungdomsskolelærer har rett til å ytre seg i de rollene vedkommende har utenfor klasserommet selv om det naturlig nok er begrensninger på hva han kan si inne i det samme rommet. Selv hadde vi lærere som i sitt politiske virke gikk inn for væpnet revolusjon for å styrte det norske demokratiet med makt. Men AKP-erne, som det var mange av på norske lærerværelser på 70- og 80-tallet, mistet ikke jobben på grunn av det de sa eller skrev i Klassekampen og andre revolusjonære organer.

Slik vi ser det er det også en meget sterk symbolikk i at ­meningene til en vinner av Norges fremste ytringsfrihetspris nå ansees som totalt upassende i det ledende sosiale mediet. Det er et tegn på at ytringsrommet er i ferd med å bli farlig trangt for kristne.