STRIKKEPINNER: «Lørdagens abortdemonstranter brukte de samme slagordene som på 70-tallet», skriver sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk.  Foto: Teigen, Trond Reidar/NTB Scanpix

På marsj for fortsatt diskriminering

søndag 18. november 2018

Lederartikkel

«Fortsatt diskriminering av ufødte med Downs syndrom», ville være en sakligere parole under lørdagens abortdemonstrasjoner.

Flere steder i Norge brukte aborttilhengere lørdagen til å marsjere. I Oslo var det hele 8000 av dem som møtte frem foran Stortinget. Forutsatt at arrangørenes egne tall er korrekte, vel å merke.

TV-klippene fra demonstrasjonene er bemerkelsesverdig lik bilder vi tidligere har sett fra demonstrasjonstogene for selvbestemt abort på 70-tallet. Klesmote og frisyrer er annerledes, men ut fra parolene å dømme kunne man nesten bli forledet til å tro at det dreide seg om en over 40 år gammel reprise. Det kunne i hvert fall se ut som demonstrantene hadde tatt vare på plakatene fra 70-tallet og resirkulert dem. Kanskje av miljøhensyn, hva vet vi?

Slagordene var de samme, de også. Vi fikk et gjenhør med strikkepinner, kloke koner og vonde minner. Ropene om at det dreide seg om vårt liv, vår kropp og følgelig fortsatt selvbestemt abort, lød på nytt. Akkurat som før dagens abortlov ble vedtatt i 1978.

Det er som kjent de forestående regjeringsforhandlingene mellom KrF og de tre andre ikke-sosialistiske partiene som nå har fått norske kvinner og menn ut i gatene fire tiår senere. Men det hele var en merkelig seanse. For her demonstrerte altså tusenvis av mennesker mot noe annet enn det som skal diskuteres når de fire partiene etter hvert møtes. Den rettigheten som aktivistene så høylydt hevdet at de vil forsvare, kvinners adgang til selvbestemt abort, er ikke på forhandlingsbordet i det hele tatt i 2018. Like lite som den var det i 2014 da debatten om reservasjonsretten fikk de samme folkene med de samme bannerne til å marsjere.

Abortlovens paragraf 2c, som nå skal diskuteres, dreier seg om senabort på foster med såkalt «alvorlig sykdom». Etter 12. svangerskapsuke er det ikke og har heller aldri vært selvbestemt abort i Norge. Det er et faktum uansett hvor hardt demonstrantene later som noe annet. Og uansett hvor usaklige argumentene som de fremfører, er. Og akkurat når det gjelder dette siste, så var det en god del å ta av i helgens demonstrasjoner. Vi, for vår del, reagerer spesielt sterkt på behandlingen av Erna Solberg. Etter vår mening nådde markeringen sitt absolutte lavmål, da statsministerens egen datter ble nevnt i appellene.

Helgens demonstranter - sammen med venstresiden i norsk politikk - lukker helt bevisst øynene for at abortlovens paragraf 2c utfordrer prinsippet om alle ­menneskers likeverd uavhengig av helse, sykdom eller egenskaper. Vi har en lovtekst som nedvurderer menneskeverdet til de som er annerledes. En paragraf som potensielt nekter dem den fremste retten av alle, retten til liv. Venstresiden som ofte har et så sterkt og prisverdig engasjement for de svake og de som ikke er som alle andre, burde egentlig vært de første til å kjempe mot denne uakseptable formen for diskriminering.

Når man tenker etter, så er det da kanskje ikke så rart at arrangørene på lørdag måtte ty til stråmannsargumenter og usakligheter. For hvis man skulle brukt slagord knyttet til realitetene i saken, så hadde det heller sett slik ut: «Fortsatt diskriminering av ufødte med Downs syndrom». Eller «Ja til mindre livsrett for fostre med ryggmargsbrokk». Hvem vil stille seg under slike paroler? Det finnes sikkert noen, men neppe 8000.