ABORT: «Jeg drømmer om et tog der slagordene krever rettferdighet for alle som er mødre og fedre til barn med ekstra behov», skriver Kari Fure på lederplass. Bildet er fra demonstrasjonen for å beholde dagens abortlov foran Stortinget i Oslo i november. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix

Jeg drømmer om et annet tog

lørdag 29. desember 2018

Lederartikkel

Jeg drømmer om at vi som samfunn rister av oss den kollektive fornektelsen som er en forutsetning for at abort er akseptert.

Dette var høsten da norske kvinner igjen strømmet ut i gatene for å demonstrere for retten til selvbestemt abort, selv om ingen politikere hadde foreslått å fjerne denne retten. Intensiteten i protestene var overveldende.

Det som utløste demonstrasjonene var at KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad sa at partiet burde ha endringer i abortloven som et av sine viktigste krav i eventuelle regjeringsforhandlinger. Statsminister Erna Solberg signaliserte vilje til å diskutere saken, men lovde ingen ting.

Like fullt ble utspillet møtt med en vegg av motstand. Gamle slagord som «aldri mer strikkepinner» ble hentet ned fra feminismens loft, selv om retten til selvbestemt abort altså ikke var tema.

– Det er synd vi ikke kan diskutere abort på en saklig måte, sa statsminister Erna Solberg til Dagen rett før jul. Hun pekte på at vi nå er i en helt annen situasjon, både teknologisk og kunnskapsmessig, enn da abortloven ble vedtatt for 40 år siden. Da er det rart at det virker umulig å diskutere temaet, synes hun.

Journalister går sjelden i demonstrasjonstog. Vi står helst på sidelinjen og fotograferer og rapporterer. Jeg drømmer om at jeg en dag skal få rapportere fra et annerledes tog. Et lavmælt tog, uten nedsettende karakteristikker. Et tog til støtte for mødrene og barna.

Jeg drømmer om et tog der slagordene viser støtte til alle kvinner som blir gravide uten å ha ønsket det. Slagord som viser forståelse for den bunnløse fortvilelsen en kvinne kan kjenne når graviditetstesten viser en blå strek og hun så inderlig skulle ønske at den var hvit. Slagord som støtter de unge jentene som ble gravide midt i studiene, og alle de andre kvinnene som ikke vet om de makter å bære frem et barn fordi de ikke har jobb, er for slitne, for såret eller for usikre på seg selv og sine nærmeste. Slagord som viser vei videre og skaper trygghet for at dette kan gå bra. At du som mor skal få all den hjelpen du trenger. At vi som samfunn prioriterer dette foran tunneler og skattelette.

Jeg drømmer om et tog der slagordene krever rettferdighet for alle som er mødre og fedre til barn med ekstra behov. Som stiller politikerne til ansvar og forlanger nok avlastning, veiledning, hjelpemidler og tilpasset undervisning. Som krever at det blir bygget nok boliger til unge funksjonshemmede. Som sier at vi som samfunn står sammen med dere, kjære mor og far. Og som formidler trygghet til dem som senere opplever det samme, fordi de ser at dette går bra.

Jeg drømmer om at vi som samfunn en dag skal våkne og se hva vi gjør, når vi hvert år tar livet av nær 13.000 barn. Jeg drømmer om at vi rister av oss den kollektive fornektelsen som er en forutsetning for at abort er tillatt og akseptert. Abort er det eneste «problemet» samfunnet tillater at man løser ved å ta livet av et annet menneske.

Så vil mange gjerne innvende at grensen for selvbestemt abort er satt så tidlig at livet knapt har begynt. At det ikke er snakk om mennesker, men celleklumper. Men saken er den, at vi alle har vært så små. Vi har alle vært så små at vi bare var noen få celler som delte seg. Forunderlig raskt, etter bare tre uker, begynte hjertet å slå. På den tiden visste knapt mødrene våre at vi fantes, men Gud visste, og han elsket oss. Og nettopp fordi vi som bittesmå menneskebarn fikk lov til å fortsette å vokse, fordi livstråden vår ikke ble kuttet da vi var på vårt minste og mest sårbare, så er vi blitt den vi er i dag. Vi ble døtre og sønner og mange fikk sine egne barn. Vi ble noens store kjærlighet eller noens hjertesorg. Vi ble statsministre og bokhandlere, bussjåfører, jordmødre, prosessingeniører og hurtigrutekapteiner. Enkelte ble eksperter, andre ble ganske alminnelige, og i Guds øyne er vi alle like dyrebare. Men der er mange som mangler. Flere hundre tusen som ble fjernet. Skal tro hvem de ville blitt, hvis de hadde fått lov å leve?

Det finnes så mange, fine mennesker i landet vårt med sterkt utviklet rettferdighetssans. Som demonstrerer mot urettferdighet, driver lobbyarbeid for svake grupper og skriver leserbrev til støtte for truede arter. Jeg drømmer om at de en dag skal få øye på den største urettferdigheten av dem alle; at det også i det året vi går inn i nå er mer enn 400 skoleklasser med barn som ikke får leve. Ennå har vi ikke som samfunn hatt mot til å ta inn over oss alvoret som ligger i dette.

Men når det skjer, er det mitt håp at gatene fylles av demonstrasjonstog til støtte for barna.