Hva samvittigheten tillater

De kulturelle brillene bidrar til at omgivelsene ikke tar på fullt alvor hva russefeiringen har blitt til.

Lørdag kunne vi her i avisen lese om 19 år gamle Jakob Bjørnøy. Han er avgangselev i videregående skole, men har valgt å ikke ta del i russefeiringen. Årsaken er ganske enkelt at han mener rammene rundt feiringen bryter med det han står for.

Bjørnøy analyserer russefeiringen fra et kristent ståsted, og omtaler den som en kult. «Russelåtene er lovsangen, snekkerbuksen det religiøse plagget, bussene templene, dåpen er innvielsen, knutene de hellige skriftene og landstreffene er vekkelsesmøtene», skriver han i innlegget som ble publisert på dagensdebatt.no før helgen og står på trykk i dagens papirutgave.

Det er ikke ukjent at den norske russefeiringen skiller seg fra hvordan avgangselever i mange andre land markerer slutten på skolegangen. Det heter seg at russefeiringen ble etablert i samfunnets øvre sosiale sjikt, og med den implisitte forutsetning at de som skulle ta del i feiringen ville vite å feste med måte. Det er ikke sikkert at dét var tilfelle den gangen. Det er opplagt ikke tilfellet nå.

Når russen i disse dager innleder årets feiring, er måtehold en av de minst treffende beskrivelsene man kan gi. Snarere er det gåtefullt at samfunnet rundt ikke reagerer sterkere på at voksne mennesker – i hvert fall formelt sett – år etter år opptrer slik russen gjør. De kulturelle brillene bidrar til at omgivelsene ikke tar på fullt alvor hva russefeiringen har blitt til. Og kritikk blir selvsagt avvist som kjedelig moralisme.

Derfor står det respekt av det standpunktet Bjørnøy har inntatt. Han representerer nok et unntak, også i kristne miljø. Og det finnes mange gode grunner til å anbefale kristne å være til stede blant medelevene også i russetiden - ikke minst da.

Generalsekretær Karl-Johan Kjøde i Laget understreker at det går godt an å delta i russefeiringen uten å ta del i alle dens utskeielser. Og han viser til at flere russ hvert år kommer til tro gjennom arbeidet kristenrussen gjennomfører. Dette er det ingen grunn til å se smått på.

Vi lever i et samfunn hvor kjennskapen til kristen tro er på tilbaketog. Det innebærer også at kjennskapen til og respekten for kristen moral er svekket. Kirkens respons er ikke å fordømme syndere for at de synder, men snarere å peke på evangeliet som kilden til håp og fremtid for alle mennesker, både unge og gamle.

Kirken styrer ikke samfunnsutviklingen alene. Jesu misjonsbefaling har alltid innebåret en sendelse til steder hvor det kan være utfordrende å forkynne evangeliet. Dette står imidlertid ikke i noen motsetning til å ta et klart standpunkt og gjøre det tydelig at man for sin samvittighets skyld velger å lyde Gud mer enn mennesker, og at man ikke tar del i alt det omgivelsene inviterer til.

Derfor vil vi for vår del berømme den frimodigheten Jakob Bjørnøy legger for dagen. Enhver avgangselev får gjøre seg opp sin egen mening om i hvilken grad man selv ønsker å ta del i russefeiringen. Men det er i hvert fall positivt med unge mennesker som ikke bare lar seg rive med av strømmen, men tar selvstendige valg basert på hva samvittigheten tillater.