Helsetilsynet går for langt

Det er fare på ferde når et offentlig organ vil bruke juridisk makt mot kristne predikanter.

Helsetilsynet føler seg åpenbart på defensiven etter VGs massive artikler om mirakelpredikantene Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen. Tilsynets umiddelbare - og forøvrig helt riktige - reaksjon var at denne typen virksomhet falt utenfor deres kompetanse- og ansvarsområde.

I de første oppslagene viste de til lov om alternativ behandling, der det spesifikt heter at «alminnelig religiøs virksomhet faller utenfor behandlingsbegrepet i loven, også forbønn for syke og lignende».

Men etter hvert som det politiske presset har økt, har også tonen fra Helsetilsynet blitt en annen. Blant annet har Arbeiderpartiet stilt spørsmål til helseminister Bent Høie (H) om hva som kan gjøres innenfor dagens lovverk for å stanse mirakelpredikantene. Og det er i svaret fra statsråden at det kommer frem at Helsetilsynet har gått til det skritt å komme med påtalebegjæring overfor Pedersen og Edvardsen.

En slik begjæring medfører i praksis det samme som en politianmeldelse, nemlig at påtalemyndigheten bes om å reise straffesak mot de to frikirkelige forkynnerne.

Vi mener det er grunn til å være sterkt bekymret for den siste utviklingen i denne saken. Etter VGs artikler har både Pedersen og Edvardsen opplyst at de vil avslutte sin praksis med å ta betalt for forbønn gjennom Teletorget. Og da har Helsetilsynet og andre tilsynsorganer i hvert fall ikke noen sak lenger, hvis de noen gang har hatt det.

Dagen har vært svært kritisk til betalt forbønn, og vi er derfor glad for at denne praksisen nå opphører. Vi hadde håpet at saken var ferdig med det. Da hadde den fått en lykkelig løsning.

Men etter Helsetilsynets juridiske skritt ser vi konturene av et helt annet og langt mer alvorlig sakskompleks. For nå vil altså myndighetene at Pedersen og Edvardsen skal straffes, selv om de ikke lenger tar seg betalt for å be til Gud for syke mennesker. Dermed tramper tilsynet rett inn på religionsfrihetens område, et sted der de absolutt ikke har noe å gjøre.

Vi ønsker oss ikke et samfunn der religionsutøvelse, herunder også forbønn for syke, skal være statsautorisert, godkjent av norske helsemyndigheter.

Det er faktisk ikke første gang norske helsemyndigheter ber ordensmakten gripe inn mot predikanter som ber for syke. I mai 1950 skulle den amerikanske mirakelforkynneren William Branham besøke pinsemenigheten Filadelfia i Oslo. Daværende helsedirektør Karl Evang mente at Branham var en kvakksalver og anmodet politiet om å være til stede på vekkelsesmøtet for å påse og om nødvendig fysisk forhindre Branham i å legge hendene på syke.

Branham-affæren var et skammens kapittel i storsamfunnets behandling av den typen kristendom som ikke passer inn i den norske statskirkeformelen.

Det var daværende helseminister Dagfinn Høybråten som fikk inn unntaksbestemmelsen for kristen forbønnsvirksomhet i loven om alternativ behandling, loven som avløste den gamle og utdaterte kvakksalverloven. Det gjorde den kloke KrF-statsråden nettopp for å markere at religionsutøvelse skal vernes mot denne typen innblanding fra helsemyndighetene.

Nå blir det virkelig bruk for Høybråten-paragrafen.