Hellig eller alminnelig?

På mange måter har kirken i samfunnet vårt beveget seg fra «Jerusalem» til «Babylon».

«Jeg tror på (...) en hellig, allmenn kirke», heter det i den apostoliske trosbekjennelsen. Ordparet «hellig» og «allmenn» eller alminnelig hører ikke automatisk sammen. Det hebraiske ordet for «hellig» kan oversettes med å være skilt ut til en bestemt hensikt. På norsk er ordet hellig av norrønt opphav og betegner kontakt med det guddommelige. Går det an å være både hellig og alminnelig?

For kristne misjonsvenner er det umulig å sikte lavere enn at man vil være nettopp det. Den kristne kirke bærer med seg Jesu eget kall til å gjøre alle folkeslag til Mesterens disipler. Da kan den ikke nøye seg med kun å være adskilt, som en størrelse på siden av storsamfunnet. Den må også være folkelig. Men hvordan gjør man det?

Spenningsforholdet mellom det hellige og det alminnelige ligger under også mye av den teologiske debatten i våre dager. Folkekirken har ønsket å ivareta både det hellige og det alminnelige, i delvis kontrast til de mer eksplisitte lavkirkelige vekkelsesbevegelsene. Men noe av den samme spenningen kommer også til syne i den moderne pinsebevegelsen. Der har mange valgt å gi tungetalen en mindre fremtredende plass i gudstjenesten.

Siktemålet er å konsentrere mest mulig oppmerksomhet om det man først og fremst ønsker å formidle. Dermed har pinseledere akseptert å endre bruken av noe som har vært et sentralt kjennetegn ved nettopp denne bevegelsen. Andre kristne sammenhenger kunne med fordel tenke gjennom om de også bærer med seg kulturelle kjennetegn der det er naturlig å drøfte hvorvidt praktiseringen står i rett forhold til hvordan man tenker om gudstjenesten.

Men hellig og alminnelig? En viktig erkjennelse er at svaret på spørsmålet til dels endrer seg med tiden. Torsdag deltok jeg på missiologisk forum på MF i Oslo, i regi av Norsk råd for misjon og evangelisering. Kirkeforskeren David Kinnaman fra Barna Group fortalte om ulike trender fra amerikansk kristenhet, og ga de norske tilhørerne mye å tenke på.

Blant annet snakket han om forskjellene mellom Jerusalem og Babylon, eller Babel, som det heter i den nyeste bibeloversettelsen. Etter forelesningen fortalte han at han hadde satt opp ordparet Jerusalem og Babylon for å forklare ikke minst godt voksne kristne noe om forskjellen mellom deres egen barndom og ungdom, og den virkeligheten barn og unge i dag står overfor.

Det finnes få ord i det kristne stammespråket som gir bedre vibber enn «Jerusalem». Guds by. Motsatt gir Babylon sterke negative assosiasjoner knyttet til eksil, fangenskap, undertrykkelse og vanskeligheter. I Kinnamans sammenheng kan Jerusalem betegne et samfunn hvor det kristne hegemoniet stod sterkere, mens Babylon betegner det samfunnet vi i større eller mindre grad befinner oss i i dag.

I Jerusalem er gudstroen en sentral byggestein i samfunnet. I Babylon er den henvist til samfunnets randsone. I Jerusalem bekjenner vi oss til én gud. I Babylon er det rom for mange. Dét innebærer at Gud ikke er gud for samfunnsfellesskapet som sådan. Det gjør en god del med de forventningene man som troende møter samfunnet med.

Da jeg satt og hørte på Kinnaman, gikk tankene raskt til professor Oskar Skarsaune. Analysen i hans nyeste bok om bergprekenens Jesus ser ut til å ha mye til felles med den tenkningen Kinnaman presenterte. Ikke først og fremst på grunn av likhetene mellom amerikansk og norsk kristenhet, for der er forskjellene mange. Men i erkjennelsen av at kirkens kall først og fremst er å forkynne evangeliet, ikke å opprettholde et kulturelt kristent hegemoni med politiske midler.

Og da er vi tilbake til spennet mellom å være hellig og alminnelig. En av de fremste bibelske representantene for dette finner vi i Daniel. Den britiske matematikkprofessoren John Lennox, som nylig besøkte Norge i forbindelse med Veritaskonferansen i Grimstad, har flere ganger holdt fyldige bibeltimer om Daniel som et forbilde for vår tid. Daniel var godt kjent i det babylonske eksilet. Han stengte seg ikke ute fra samfunnet, men var samtidig nøye med å ta vare på sin gudgitte identitet.

I Jeremia 29 finner vi et talende brev nettopp til jødene i det babylonske fangenskapet. Mot ytterpunktene isolasjon eller total tilpasning blir de formant til å involvere seg i samfunnet, men uten å glemme hvem de er. Veien fra Babylon til moderne vestlige samfunn er kanskje ikke fullt så lang som man først kan tenke. For i et sekulært samfunn vil det være omstridt å «stå som Daniel», som det heter i sangen. Det vil kreve både mot og kløkt. Og det vil koste.

Den kristne kirke må være både hellig og alminnelig. Den kan ikke tillate seg å bli et lukket fellesskap på siden av samfunnet. Men den kan heller ikke tillate seg å bli så opptatt av sin egen kulturhistorie at den ofrer helligheten på alminnelighetens alter. På mange måter har kirken i samfunnet vårt beveget seg fra «Jerusalem» til «Babylon».

Det har alltid krevd mot å stå for noe, særlig hvis det man står for er i konflikt med tendensene i omgivelsene. Kilden til dette motet finnes ikke i politisk makt eller nostalgi, men i troens fellesskap med Ham som er kirkens opphav. Han er det beste eksemplet på å være både hellig og alminnelig.