LEDER: «I gårsdagens avis kunne vi lese om kapellan Vibeke Bergsjø Aas i Grorud kirke som i sin preken sist søndag oppfordret menigheten til å «ta et oppgjør med den ubarmhjertige brudgommen, sånn at dørene kan åpnes og vi alle kan få erfare fellesskap og glede», skriver Dagen på lederplass. Foto: Per Flakstad, Fagbladet  Foto: Per Flakstad, Fagbladet

Et ubehagelig evangelium

fredag 30. november 2018

Lederartikkel

Det er ikke vår oppgave som kristne mennesker, og i særdeleshet ikke som prester, å gi inntrykk av at fortapelsens mulighet ikke finnes.

I gårsdagens avis kunne vi lese om kapellan ­Vibeke Bergsjø Aas i Grorud kirke som i sin preken sist søndag oppfordret menigheten til å «ta et oppgjør med den ubarmhjertige brudgommen, sånn at dørene kan åpnes og vi alle kan få erfare fellesskap og glede».

Bakgrunnen var prekenteksten på det som kalles «domssøndagen», fra Matteus 25. Her finner vi fortellingen om fem uforstandige og fem kloke brudepiker. Det er Jesus som forteller ­lignelsen, ifølge Matteusevangeliet. Og det er vanskelig å ­komme unna at brudgommen i lignelsen er et ­bilde på Mesteren selv. Kapellan Bergsjø Aas sier til ­Dagen at hun ikke tror på læren om den såkalte­ dobbelte utgang, altså at noen blir frelst, mens ­andre går fortapt.

Læren om fortapelsen er utvilsomt en av de mest utfordrende sidene ved den kristne tro. I den lille bibel, Johannes 3,16, leser vi gjerne at «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne». Kanskje er vi litt mer nølende når vi leser videre at «hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

For vi ser her at håpet om evig liv er uløselig ­knyttet sammen med muligheten for en fortapelse. Det ser ut for at fortapelse ikke bare er en mulighet, men den eneste aktuelle muligheten for den som ikke får del i Guds frelse. Gjennom historien har denne læren blitt utlagt på forskjellige måter. Til tider har utvilsomt fortapelsens gru blitt malt opp så spektakulært og voldsomt at det har ført til angst og frykt mer enn til gudstro og kjærlighet til Frelseren. Det er ikke i vår lodd som mennesker å definere fortapelsen utover det Bibelen gir oss grunnlag for. Men det den sier, er mer enn alvorlig nok til at vi bør ta det inn over oss.

Det er ikke vår oppgave som kristne mennesker, og i særdeleshet ikke som prester, å gi inntrykk av at fortapelsens mulighet ikke finnes. Våre meninger om dette har ingen innflytelse på sakens realiteter. Dette ligger i Guds hender.

I Den apostoliske trosbekjennelsen heter det om Jesus Kristus at han «sitter ved Guds, den ­allmektige Faders høyre hånd», og at han «skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.» Hvis frelse er det eneste mulige utfallet av denne dommen, blir den overflødig.

Prekenens formål i gudstjenesten er å utlegge Skriften. Prekenen skal ikke være en debattarena hvor predikanten benytter det privilegiet vedkommende har i kraft av å disponere prekestolen til å forfekte sine egne subjektive betraktninger eller meninger. Aller minst kan prekenen brukes til å annullere det evangeliet den er ment å skulle fremme.

Enhver av oss kan ha våre følelser og tanker om ulike sider ved Jesu budskap. Det vil til alle tider vekke anstøt og motsigelse, også i vårt eget indre. Fra prester og pastorer må vi likevel kunne forvente respekt for kirkens lære, for trosbekjennelsen, ja, for Bibelen, enn det som kommer frem i debatt­en i etterkant av Bergsjø Aas’ preken. En prest har avgitt et ordinasjonsløfte som forplikter. Bud­skapet i ­lignelsen om brudepikene er ikke at vi skal ta ­avstand fra brudgommen. Snarere er budskapet at vi er avhengige av denne brudgommen for vår ­frelses skyld.