Bønn for syke i gudstjenesten

Når kristne menigheter vil legge til rette for mer systematisk praksis med bønn for syke er det også nødvendig at man i forkynnelse og annen kommunikasjon formidler rammene for slik forbønn.

I gårsdagens avis kunne vi lese at årets Oase-stevne blant annet inneholdt en såkalt modellgudstjeneste. Formålet med denne var å inspirere både lekfolk og kirkeledere til å etablere større rom for å be for syke i gudstjenestene.

Oase har helt siden bevegelsens start for drøyt 40 år siden ønsket å inspirere til utvikling av gudstjenestene i Den norske kirke. Slik sett er det både naturlig og betimelig at Oase tar Den norske kirkes egne liturgiske rammer i bruk for å vise hvordan bønn for syke kan ha en naturlig plass i det kristne fellesskapet.

Påtroppende daglig leder Eivind Arnevåg i Oase mener det burde være naturlig at man kan få forbønn for sykdom i alle kirker, og etterlyser frimodighet fra den kristne kirke her i landet. «I Norge er det folk som er frimodige med å tilby healing, mens kirkene har vært tilbakeholdne med å tilby helbredelse», konstaterer han.

Trolig har Arnevåg rett i at healing som nyreligiøst fenomen har bidratt til å sette kristnes bønn for syke i et mistenkelig lys. For den kristne kirke er det avgjørende at den helbredende kraften kommer fra Gud. Og kristnes bønn til Gud er basert på ydmyk erkjennelse av at Gud er Gud og at vi er mennesker. Derfor er det ikke usannsynlig at frykten for å bidra til uklarhet om hvem som er den handlende har gjort kristne mer tilbakeholdne med å tilby bønn for syke.

Når kristne menigheter vil legge til rette for mer systematisk praksis med bønn for syke er det også nødvendig at man i forkynnelse og annen kommunikasjon formidler rammene for slik forbønn.

Vi kan ikke styre Gud med våre bønner, og han svarer ikke alltid slik vi hadde tenkt oss, eller på det tidspunktet vi hadde tenkt oss. Derfor kan ingen kristne med rette love helbredelse der og da. Og derfor bør vi som kristne ikke gi løfter på Guds vegne som han i sitt Ord ikke har lovet å innfri. Da kan vi i neste runde påføre mennesker ytterligere smerte og anfektelser.

For en kristen er det grunnleggende at våre dager er i Guds hender. Ingen av oss kjenner morgendagen. Derfor trenger vi også å omtale bønn om helbredelse som en del av det store privilegiet Gud gir menneskene, ved at vi kan henvende oss direkte til Den allmektige. Helbredelser og andre overnaturlige inngrep fra Gud skulle forstås som tegn på det Guds rike som Jesus formidlet. Som tegn peker de frem mot evigheten.

I Johannes’ Åpenbaring leser vi at «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte.» Tegnene på Guds rike minner oss om at Gud er nær her og nå, midt i all denne verdens ufullkommenhet. Dermed er selve hovedsaken, også når man ber for syke, at de får et møte med den oppstandne Jesus Kristus. Det er bare han som kan frelse oss fra våre synder, og det er bare gjennom denne frelsen at vi blir borgere i det gudsriket som innebærer håpet om evig liv hos Gud.

Så lenge vi lever i denne verden vil vi møte på ulike slags smerte og vanskeligheter. Noen ganger griper Gud inn på uforklarlig vis og minner om at det finnes en virkelighet utenfor den vi kan se rundt oss. I alle tilfeller er han en Gud som har lovet å være med gjennom livet, og som har gitt dem som tror på ham rett til å bli Guds barn.