Legedom og helbredelse

Fra et teologisk ståsted er det ikke helt opplagt hvordan vi skal vurdere fenomenet Snåsamannen.

I vår sekulariserte tid er Snåsamannen et særlig interessant fenomen. I en årrekke var han en kjent person lokalt. Senere har han også blitt kjent på nasjonalt plan for sine helbredende evner. I forbindelse med Margreth Olins film «Mannen fra Snåsa» kan vi i dagens avis lese om filmskaperens møte med snart 90 år gamle Joralf Gjerstad.

Fra et teologisk ståsted er det ikke helt opplagt hvordan vi skal vurdere fenomenet Snåsamannen. Gjerstads metode, hvis det går an å snakke om noe slikt, ligner mer på moderne healing enn på tradisjonell bønn for syke i Jesu navn.

Det er i møte med Gjerstads varme hender at mennesker forteller om helbredelse av ulike slags sykdommer og plager. Samtidig har den tidligere klokkeren Gjerstad stått frem med en kristen bekjennelse.

Bibelens lære om helbredelse er i våre dager gjenstand for en del debatt. I gårsdagens avis trykket vi et lesverdig innlegg fra prost Kjetil Aano som hadde vært på seminar med blant andre den amerikanske pastoren Randy Clark. Aano roste Clark for å minne oss om at mennesker også i dag kan bli «bedt friske i Jesu namn». Samtidig advarte Aano mot å skape et kunstig motsetningsforhold mellom mirakuløs helbredelse og den legedom som finner sted rundt på landets sykehus.

Det å tro på at mennesker kan bli friske fra sine sykdommer gjennom bønn i Jesu navn, står ikke i kontrast til å se på faglig medisinsk hjelp som en gave fra Gud.

Snarere er det grunn til å advare mot en teologi som distanserer seg fra det naturlige til fordel for det overnaturlige. Da risikerer vi etter hvert å havne i konflikt med selve inkarnasjonstanken, hvor Gud faktisk ble menneske av kjøtt og blod. Slik vi kan takke Gud for mat og klær, kan vi også takke Gud for kompetent helsepersonell.

Hvor Joralf Gjerstad passer inn i dette bildet, er det ikke sikkert at vi kan gi helt entydige svar på. Det kan være mulig å forstå evnene hans som en naturgave, som dypest sett er gitt av Gud. I Det nye testamente leser vi både om Siloa-dammen og om Betesta-dammen som steder hvor man kunne bli frisk i kontakt med vannet på stedet.

Fra et kristent ståsted er det nærliggende å tenke at det var Herren som gjorde dette mulig. Men det passer ikke uten videre inn i et enkelt teologisk skjema om helbredelse ved bønn. Derfor skal vi være varsomme med å avskrive en som Snåsamannen.

Det er også interessant å lese om Margreth Olins beskrivelse av Joralf Gjerstads godhet for mennesker. I en kristen tenkning om helse og helbredelse kan vi se på Guds legedom som et glimt av himmelen, som et tegn på Guds rike, som et varsel om det evige livet hvor det ikke skal finnes sykdom.

Samtidig kommer vi ikke unna at vi i dette livet må forholde oss til både smerte og sykdom. Da er det betryggende at vi alltid kan søke hjelp hos Gud. Han har ikke lovet at vi skal slippe unna lidelse, men han har lovet at vi aldri skal måtte være alene med lidelsen.

Bibelen gir oss ingen garantier når det gjelder helbredelse ved bønn. Og det er grunn til å advare mot å søke legedom i religiøse sammenhenger hvor vi blir trukket bort fra Bibelens Gud snarere enn til ham. Det er når vi tar vår tilflukt til Jesus at vi kan være trygg også i fare.

----------

Bruk kommentarfeltet nederst på siden - ogfølg også debatten på våre Facebook-sider:

– Dere skal ikke vurdere det dere kaller "fenomenet Snåsamannen". Ikke fra noe teologisk eller annet ståsted. Det vi vet og har sett og hørt, er at denne mannen har hjulpet mange, mange mennesker. Han har vært en beskjeden og gudfryktig mann som har brukt livet sitt for andre. Uten å ta betaling. La det være med det, skriverReidun Tveit.